Mesteren Og Hans Venner

NIDAROSDOMEN (Dagbladet): Der ordene våre slutter å leve, begynner Jan Garbarek og The Hilliard Ensembles språk, og de snakker «Officium». Det er en musikalsk parlør som tar deg med på en tidløs reise tilbake i historien, til middelalderen. Ave Maria & syndenes jazzforlatelse.

Klokka 20.00 i går kveld var Nidarosdomen, også kalt en billedbibel i stein, fylt opp av tollere, syndere, homser, troløse, skriftlærde, studenter, Gud og heterohvermann. En herre i svart skred inn med sine to saksofoner, sopran og tenor. Fra fire hjørner i det mektige kirkebygget seig Hilliards fire stemmer over og inn i oss. Du føler deg liten i en sådan stund, en liten søndagspilegrim.

Et fristed

I en time og femten minutter eksisterte verken dårlige tider eller billig rom. Nidarosdomen ble det som en kirke skal være, et fristed. Midt i origo sto Garbarek med sine lekne og melodiøse improvisasjoner over middelalder- og renessansemusikk, musikk som ble nedtegnet av anonyme klosterkomponister mellom år 1200 og 1550.

Dette kan sikkert høres ekstremt sært og uforståelig ut, og det var vi også sikre på, før vi entret et av Nordens største middelalderbygg for å høre en middelaldrende dyktig jazzfrik.

Kveldsverd

Fordommene, som ellers lever sitt gode liv i nettopp bygg av denne art, ble hurtig pulverisert, borte. For på kveldsverdmenyen sto ikke hitene i kø, men «Sanctus», «O saltuaris hostia», «Procedentem sponsum» og 13 andre, hymner om du vil, fra 1994-albumet «Officium». Sammen med det store flertallet i midtskipet lukket vi øynene. Det benyttet Garbarek og de instrumentale vokalistene til å forføre og rense oss, en slags katolsk stemningsterapi.

Nærmere det å skulle se et eller annet lys har vi nok neppe vært, og kommer nok aldri nærmere heller. Til det er vi for glad i mennesker og god altervin.