JUBILANTEN:  Skuespilleren Espen Skjønberg fyller 90 år og feires av Nationalteateret i dag. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
JUBILANTEN: Skuespilleren Espen Skjønberg fyller 90 år og feires av Nationalteateret i dag. Foto: John T. Pedersen / DagbladetVis mer

Mesterens merkedag

Espen Skjønberg (90) er en påle i norsk teater og film.

Kommentar

Han var slett ikke vakker å se på.
Det skrev skuespilleren Henny Skjønberg i dagboken, da hun første gang så sin tredje sønn på Aker sykehus 7. april 1924. Og hun tenkte; han blir vel pen med tida.
Et par dager seinere kom brevet fra barnets mormor:
«Kjære Eugen og Henny. Modtag begge min hjerteligste gratulation med den tredie sønn, en smule skuffelse var det jo---»
Ikke var han pen. Ikke skulle han ha vært gutt. Det var ei jente de ønsket seg.
Hva skulle det bli av guttungen?

«DEN STØRSTE SKUESPILLER jeg noen gang har sett», skrev iscenesetteren, Braham Murray, i sin selvbiografi noen tiår seinere. Han arbeidet med verdensstjerner som Vanessa Redgrave, Tom Courtenay, Judi Dench. Og startet Royal Exchange Theatre i Manchester, dit Espen Skjønberg var blitt hentet til nye seire. Det var ham, dagens 90-åring, Murray skrev om. Minstebroren til Per og Pål.
Det var en gang...
Og nå snipp snapp snute med skuespillerkarrieren? Ikke denne karen. 90-åringen sparker stadig med bakfoten. Til høsten på Nationaltheatrets scene som Tsjebutykin i Tsjekovs «Tre Søstre». 82 år etter at publikum møtte ham første gang i en ørliten rolle i filmen «En glad gutt» i 1932.
Siden har Espens liv på lerret og scener i mange land, vært triumfenes perlerad, flere av dem sammen med kona, Mona Hofland.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SOM 12-ÅRING FIKK HAN de første berusende ord fra kritikere for spillet i «Emil og detektivene». «Han går sin far, Eugen Skjønberg, en høy gang i skuespillkunst. Han har forbausende gode sceniske anlegg».
Fortsatt har han fri adgang til talentet. Arvelig doblet lastet, både fra mor og far, men han ble en større skuespiller enn dem. Teaterblodet strømmer sterkt i Skjønberg-familien. Espens sønn og ankerfeste, Jo Skjønberg, valgte teatret, døtrene til skuespillerbror Pål Skjønberg, Siv og Hennika, også. Og nå den fjerde generasjon: Simon Revholt, sønn til Siv Skjønberg og Per Christian Revholt, er musikalsk leder ved Torshovteatret som Espen og Jo Skjønberg startet, og der Espen var den strålende «Karlsen» i åpningsforestillingen i 1977.

SLIK KUNNE MAN liste opp seier på seier gjennom 80 år på scenen. Selv har Espen et livsmotto; stryk ut, gå videre, skjønt han har lite imot at vi minnes hans suksesser. Da blir han rørt, og etterlater oss i den tro at han er beskjeden.
Det er han ikke. Men han er god i den rollen også. Espen er stri, beinhard i sine krav til seg selv og andre på scenen. Det har kolleger fått føle.
Han har aldri søkt offentligheten frivillig. Han og Mona Hofland levde tilbaketrukket. Scenen var deres arena, der Espen sanker av alle kilder for å nå innerst inn i rollen.

ÉN ROLLE SAMMENFATTER hans detaljvare begavelse: Gamle Neshov i TV-serien «Berlinerpoplene». Et stusslig midtpunkt, omgitt av forakt. Han lar seg tyrannisere, men ikke forsvarsløst. Blikket, skiftevis naivt og innfult. Munnen som skjelver uten gebisset. Uappetittlig i sin elde. Det er så vi kjenner gammelmannslukten.
Skuespillerkunst.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook