Mesterhilsen

Verdig hyllest fra selve Miles-bassisten.

Elin Rosseland

Peloton Løfterik norsk debut på nytt selskap.

CD: Som bassist i Miles Davis’ «andre store kvintett» fra 1963 til 1968, og dertil med en strålende «utenom-Miles»-karriere, er Ron Carter (70) en av de relativt få som kan utgi en Miles Davis-hyllest uten å pådra seg mistanke om å spekulere i ikonets markedsappell. I «Dear Miles» leder bassnestoren sin egen kvartett i en elegant, trompetfri runde med låter som Miles en eller annen gang gjorde til sine, pluss to egne komposisjoner og «As Times Goes By» (som så vidt vites ikke har noen Miles-tilknytning). Resultatet står swingende støtt på egne bein.

Selvsagt er Carters bass lagt langt framme i lydproduksjonen, men spillet hans fortjener som alltid oppmerksomhet der det driver ikke bare pianist Stephen Scott, men faktisk også trommeslager Payton Crossley og perkusjonist Roger Squitero. Få, om noen av jazzens nålevende bassister, forener tonekvalitet, rytmisk sikkerhet i enhver intrikat inndeling og harmonisk sans som Carter, og ingen bassist swinger så uopphørlig og med samme autoritet som ham, enten han slår gnister i «Seven Steps To Heaven», valseroer det hele ned i «Someday My Prince Will Come» eller parafraserer både melodien, akkordskjemaet og blåstemningen fra «All Blues» i sin egen «595». «Dear Miles» åpner ikke dører til nye rom i jazzen, men som eksempel på inspirert kvartettarbeid under ledelse av en av 60-tallsmodernismens nøkkelmenn, er plata både en lyttenytelse og en påminnelse om at det å kunne er minst like avgjørende som det å ville når kjente låter skal gis nytt liv.

SOM tittelen antyder er «Trio», Elin Rosselands tredje plate på Karl Seglems NORCD, nok en gang en innspilling for tre, denne gang med vibrafonist Rob Waring og bassist Mats Eilertsen som medspillere for stemmevirtuose Rosseland. Og nok en gang er det klangene, pausene og de fine nyansers uttrykk som rår grunnen i Rosselands stillferdige uttrykk. Hennes på samme tid distanserte og inntrengende vokalkunst oppleves som få andres som en ferd på skiftevis slak og stram line over eksistensielle avgrunner, alt mens Waring og Eilertsen plasserer sine omhyggelige valgte toner rundt tekstene hennes, eller i enda sterkere grad innlemmer stemmen i et åpent, lyttende triospill når Rosseland bruker den instrumentalt. Ingen andre i Norge lager slik musikk, så fri og løsrevet fra alt som smaker av markedsberegning eller trendriktighet, og om du skulle være spesielt fascinert av vokal intervallakrobatikk, burde låta «Blaff» innfri selv de villeste forventninger.

NYE indieselskap ser fortsatt dagens lys, trass alle spådommer om cd’ens og platebransjens død. Parallell er ett av dem, et interskandinavisk, musikerstartet selskap som i disse dager utgir sin første CD, gruppa Pelotons skrått titlede debut, «Selected Recordings».

Peloton er Karl Strømme (trompet, synth); Hallvard M. Godal (saksofon); Petter Vågan (gitarer); Steinar Nickelsen (keyboards) og Erik Nylander (trommer), og spiller originalmateriale hovedsakelig signert Godal. Når plata låter som et friskt pust i triangelet mellom melodi, frijazz og friimpro, skyldes det ikke minst Nickelsen, som har parkert B3’en til fordel for Arp, Oberheim og Moog-synther og fyller musikken med mystiske klanger og dunkle bassganger. Likeledes gjør de to blåserne positivt inntrykk både hver for seg i soloutfoldelse og sammen i presist samspill, og Vågans gitar – lap steel inkludert – og Nylanders pågående trommespill bidrar også sterkt til å gi Peloton en klart gjenkjennelig egenstemme, og til å gjøre «Selected Recordings» til en kryss-i-taket-debut.