Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Mesterlig, Carling

Finn Carling har nå i en årrekke vært fast leverandør av en kortroman i forkant av bokhøsten. Av ukritiske anmeldere er den ene etter den annen blitt utropt til mesterverker. Selv synes jeg kvaliteten har vært temmelig ujevn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Til de bedre hørte fjorårets «Kan hende ved en bredd». Gledelig nok kan man konstatere at årets bok til og med overgår denne, ja, faktisk vil jeg mene at den er noe av det beste Carling har skrevet på lang tid. Temaet hører til gjengangerne i verdenslitteraturen, og Carling har selv vært innom det mange ganger i løpet av sin forfatterkarriere. Det dreier seg om kunstnerens misbruk av livet og av andre menneskers følelser i den egne kunstens tjeneste. Om romanen skal leses som et selvoppgjør, kan jeg ikke uttale meg om.

Men at den aldrende Carling går den aldrende Ibsen en høy gang, er i alle fall sikkert og visst.

Sammenliknet med Carlings Markus likner nemlig hans eldre kollega og åndsfrende, Rubek i «Når vi døde vågner», den reineste kjernekaren.

Perspektivrikt

I årets Carling-roman merker man mesterens klo - i dobbelt forstand. I sitt oppgjør med den hensynsløse kunstneregoisten viser han ikke bare klør, men også at kloa fortsatt sitter der den skal. Man skulle forsverge at det lot seg gjøre å lage en ny vri på et så fortersket tema. Men Carling har faktisk klart det. Selve tankeinnholdet er i og for seg ikke nytt, men den fortellingen han har kledd det i, virker i alle fall på undertegnede både original og perspektivrik.

Gravmæler

Som i fjorårets roman hviler det også et gåtefullt skjær over «Forstenede øyeblikk». Den egentlige hovedpersonen, Den Store Kunstner himself, er allerede død ved handlingens start, men han spøker fortsatt i kulissene. Hans ånd hviler over det sted der han og enken Johanne har bodd. Som en gjenganger spøker han i de kunstverk han har etterlatt seg, der de står, tause og monumentale, som gravmæler over de mennesker hvis følelser han har snyltet på for å eviggjøre og meisle i stein disse følelsers tilsynekomst i ansikt og kropp.

På rekke og rad trer kunstnerens ofre og byttedyr fram for oss gjennom den dialogen som danner tekstens kompositoriske bærebjelke.

Dialogen kommer i stand idet Johanne blir oppsøkt av en ung pike som ikke bare virker underlig kjent, men som etter hvert som hun gang på gang vender tilbake, også avslører en mysteriøs viten om de menneskeskjebnene Markus har hogd i stein. Gjennom denne dialogen og gjennom Johannes tanker (for øvrig er det mulig å oppfatte dialogen som en indre dialog; uklarheten omkring dette hører til romanens mange fantasieggende gåter) lærer vi en totalt følelseskald kunstnertype å kjenne. Ikke bare har han unnlatt å gripe inn overfor mennesker i nød, overfor mordere, selvmordere, ja, overfor ethvert lidende menneske preget av savn, angst, sorg og smerte. Han har også bidratt til å framprovosere slike følelser. Sin kone har han systematisk bedratt fordi han har hatt bruk for elskerinner, ikke for å bekrefte seg selv, men for å utløse de følelser, hos dem og hos seg selv, som har kunnet tjene som råstoff for hans kreative virke.

Kvinnelig offer

Gradvis blir denne menneskelige miseren avdekket i hele sin gru. Som i Ibsens ekteskapsdramaer framstår også her den kvinnelige ektefellen som den som framfor alt er blitt ofret på kunstnerkynismens alter. Selv Johannes sorg og savn i forbindelse med det barnet de aldri får, har han nemlig utnyttet kunstnerisk. Men den unge jenta, hvem er hun? Er hun også en av de kvinnene Markus har utnyttet? Eller er hun Johanne som ung? Eller er hun det barnet hun aldri fikk? Og uansett hvilken tolkning vi velger, hvordan kan hun vite så mye? Og hvordan kan det ha seg at hun synes å kunne blåse nytt liv i statuene, gjenoppvekke deres følelser, tre i deres sted? Hvis gåtene i en tekst virker konstruerte og utvendige i forhold til hovedtemaet, er de ikke annet enn irritasjonsmomenter. Det gjør de ikke her.

Med «Forstenede øyeblikk» har Carling gitt oss en tekst som både taler til våre følelser, vår fantasi og vårt intellekt.

Tingene henger sammen her. At vi ikke umiddelbart får øye på disse sammenhengene er en styrke, ikke en svakhet.

NÅDELØS: Årets roman fra Finn Carling, «Forstenede øyeblikk», er det beste Carling har skrevet på lang tid, ifølge vår anmelder.