Mesterlig debutroman

Til debutroman å være et lite mesterstykke.

BOK: Rammen om Hagabakkens debutbok er en hjemreise. Den fraskilte Ester bor på en annen kant av landet. Ved romanens start er hun på vei tilbake til sin hjemby Hamar.

Faren er alvorlig syk. Det er foranledningen til hjemreisen, og det blir snart klart for alle, også faren selv, at sykdommen ubønnhørlig vil ende med døden.

Dyptloddende

Esters voksne datter bor i Australia, hjemme venter faren og moren - og farbroren Johannes, en viktig aktør i det familiedrama som etter hvert blir avdekket. Esters tidligere mann, Birger, bor også fortsatt i hjembyen.

Dette er hovedpersonene i «Gjenopprettelse», som til debutroman å være er et lite mesterstykke. I sin tematikk er den gripende og dyptloddende, og språklig-stilistisk er den høyst tilfredsstillende. Alle som interesserer seg for nyere norsk litteratur, bør derfor kjenne sin besøkelsestid.

Egen stemme

Debutanten er ingen ungkalv (hun er født i 1952), men hun geberder seg som en fullbefaren mester. Hun har åpenbart syslet med litteratur før, både lest og skrevet mye. Det er som kjent ingen garanti for at man kan skape noe av verdi, men Hagabakken har det som skal til. Sine forbilder har hun åpenbart. Innledningsvis bringes et Virginia Woolf-sitat, og debutanten har da også lært av Woolf - uten at det blir sjenerende tydelig. Hagabakken har sin egen stemme, og den er vel verdt å lytte til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dessuten har hun noe på hjertet. Det er også en styrke, især når det som her er overført til skrift på en slik måte at det også taler til lesernes hjerter. «Gjenopprettelse» er sterk kost. Især er farens gradvise forfall, fysisk og mentalt, og hans egne og de pårørendes reaksjoner, skildret med en intensitet og en fryktløs åpenhet som både berører og imponerer.

Åpne øyne

Men Hagabakken tyr aldri til virkemidler i den ytre sjokkvirkningens tjeneste. Hennes ærend er ikke å bringe oss ut av balanse, men å lære oss å se på det ubehagelige og uavvendelige med åpne øyne. Det er noe dypt menneskelig over hennes fortellerholdning. Dessuten blir det sørgelige og tragiske brakt i balanse av lysere og mer optimistiske passasjer.

Ulike tidsplan

Teksten veksler mellom handling, beskrivelse og tankereferat. Synsvinkelen ligger for det meste hos Ester, men stedvis overføres den også til andre, uten at det virker kunstig. Teksten veksler dessuten stadig mellom ulike tidsplan - og det også på en utvungen og elegant måte. Fra den triste og bekymringsfulle nåtidssituasjonen foretas det stadige dykk ned i ei fortid som får hovedpersonene til å tre fram i full belysning. Gjennom Esters erindringer om barndom og ungdom og samliv med Birger føyes stadig nye brikker til vårt bilde, ikke bare av henne, men også av de andre personene. Familiebåndene er både nære og anstrengte. Det spente forholdet mellom faren og moren - hva skyldes det? Skyldes det bare farens alkoholisme, eller kan det også ha noe med morens spesielle forhold til Johannes å gjøre? Og hva er det i veien med Johannes' kone Maria, som nå er død? I vekslingen mellom jentungen Esters observasjoner, slik de formidles gjennom hennes erindringer som voksen, og den voksne Esters refleksjoner over det hun husker og kan iaktta på nåtidsplanet, trer et mønster av kompliserte følelsesmessige familierelasjoner fram.

Krigsopplevelser

I bunnen viser det seg å ligge noen krigsopplevelser som også bringes for en dag. Storebror Johannes var aktivt med i motstanden mot nazistene, og Esters far spilte også en mindre, om enn ikke uviktig rolle, selv om han var blottende ung. På det seineste har han vært i gang med å skrive noe om dette, og notatene kommer i Esters hender. Interpolert i hennes egen tekst bringes disse notatene, som gir forklaring på mye, men ikke alt.

Om den gjenopprettelsen tittelen henviser til, faktisk finner sted, kan diskuteres. Men en harmonisering mer enn antydes, og de forsoningsmulighetene som teksten åpner opp for underveis, er i det minste på vei til å realiseres når denne følelsesmessig sterkt berørende teksten toner ut på siste side.

Hagabakken økonomiserer med sine virkemidler. Skrivemåten er stringent og effektiv, med korte setninger og minimal utbrodering. Samtidig er språket poetisk og billedrikt, blant annet i en rekke naturskildringer som føyer seg smukt inn i helheten. Det er meg en udelt glede å anbefale denne flotte debutromanen, som merker seg på en høyst fordelaktig måte ut blant vårens nye skjønnlitterære utgivelser.