Mesterlig fra Jon Fosse

«Septologien» er et nytt storverk fra Jon Fosse, og det kan bli et hovedverk i forfatterskapet hans.

ROS: Jon Fosses nye roman begeistrer anmelderen, som kaller det en vakker meditasjon over kunst, litteratur og liv. Foto: NTB SCANPIX
ROS: Jon Fosses nye roman begeistrer anmelderen, som kaller det en vakker meditasjon over kunst, litteratur og liv. Foto: NTB SCANPIXVis mer

Denne uka ga Jon Fosse ut første bind i sin nye, store romanserie «Septologien». Som tittelen understreker, består den av sju deler fordelt på tre bind. Første bind har tittelen «Det andre namnet», og de neste, «Eg er ein annan» og «Eit nytt namn» kommer i 2020 og 2021.

Etter å ha lest første bind, mener jeg det tegner til å bli et hovedverk i forfatterskapet – og i norsk samtidslitteratur.

«Mytisk realisme»

I alle fall utvikler «Det andre namnet» seg til å bli en storslått, dramatisk og rett og slett medrivende roman. Fosse er kjent for sin monotone, gjentakende og manende fortellerstil som ofte skaper en innestengt atmosfære. Også i «Det andre nanmet» finnes det gjentakelser, men her er stilen likevel lettere, utsynet større og himmelen høyere enn jeg kan huske fra hans tidligere bøker. Den musikalske, poetiske og ytterst sanselige prosaen maner i stedet frem et lett anskuelig, men samtidig mytisk landskap man blir sugd inn.

Som så ofte hos Fosse skjer det ikke så mye, men hendelsene skildres med et vell av detaljer, inntrykk og drømmer. Nærmere bestemt kjører fortelleren og hovedpersonen Asle fram og tilbake mellom hjemstedet Dylgja ved Sognefjorden og byen Bjørgvin, som med sin Skjenkestue, Sjukehus og herberget Heimen minner om både Bergen og et mytisk landskap.

«Omsorg og kjærlighet»

På sett og vis er «Det andre namnet» en klassiske reiseberetning hvor hovedpersonen Asle kjører bil, går på kryss og tvers, og, i et av de litterære høydepunktene, forviller seg i byen. Men nettopp fordi handlingen er redusert til et minimum, står hendelsene fram dirrende av betydning. Sjelden har jeg lest en mer insisterende undersøkelse av hverdagslige gjøremål, som en biltur, synet av et ungt kjærestepar og en venn man av ulike grunner lar være å besøke.

Det som likevel gjør sterkest inntrykk i romanen, er de forblåste, skjøre og varme menneskene. De fyller dette landskapet med hverdagsprat og kunst, med vennskap og alkoholisme, med sorg og omsorg – og i bunn og grunn handler romanen om Asles kjærlighet, tror jeg.

Han er en gråhåret, tørrlagt maler som bor alene etter at hans samboer Ales døde for lang tid tilbake siden. Det dype savnet etter henne dukker opp allerede i åpningen. På vei hjem fra Bjørgvin stanser han ved en avkjørsel og får øye på et ungt kjærestepar. Når han lever seg inn i dem, veller det opp minner. Vi får glimt av et indre drama den praktiserende katolikken holder i sjakk ved å be. Straks han er hjemme, dukker hans nabo og venn, den enslige Åsleik, opp. Om forholdet til ham til å begynne med har innslag av distanse og irritasjon, forvandles det til et stadig varmere vennskap, som er mildt sagt rørende og fornøyelig skildret. I tillegg har Asle en venn og dobbeltgjenger i Bjørgvin. I likhet med hovedpersonen heter han også Asle og er maler. Men til forskjell fra fortelleren Asle, har ikke vennen sluttet å drikke, men er i ferd med å gå til grunne i alkoholisme. Det er omsorgen og vennskapet med ham som fører til selve vendepunktet i romanen.

«Meditasjon over kunst»

Tanken på at han ikke besøkte vennen, blir til slutt så uutholdelig at han uten å ha fått pakket ut matvarene han har med seg hjem, kjører tilbake til Bjørgvin for å se etter vennen. I resten av romanen skildrer Fosse lavmælt dramaet som utspiller seg mellom vennene i løpet av en natt.

Men allerede i et slikt forsøk på å skissere åpningen av romanen, merker jeg at den fascinerende kompleksiteten i teksten forsvinner. For det er kanskje ikke behovet for å handle inn mat eller besøket vennen som får Asle til å kjøre frem og tilbake til Bjørgvin. I alle fall har hans bilturer også noe å gjøre med et bilde han malte samme morgen. Både første og andre del åpner med en beskrivelse av et merkelig, nærmest abstrakt maleri:

«Og eg ser meg stå å sjå mot biletet med dei to strekane, ein lilla og ein brun, som krysser einannan på midten […]»

Slektskapet mellom bildets kryssende streker og Asles reiser på kryss og tvers, er åpenbar. Men gjennom Asles tilbakeblikk, drømmer og refleksjoner får bildet stadig nye betydninger, som gjør «Det andre nanmet» til en vakker meditasjon over kunst, litteratur og liv.

Selv om det er innslag av humor og komikk, hviler det et alvor over romanen. Den flyter frem i form av en tekststrøm på 530 sider uten punktum. Her finnes sømløse overganger mellom de ulike karakterenes beretninger og perspektiver, men alle møtes og krysses i Asles beretning om sitt liv. Siden den formuleringen som hyppigst gjentas i boka, er åpningens «Og eg ser meg stå og sjå», spør leseren seg hvor fortelleren Asle befinner seg der han ser seg selv i de ulike situasjonene.

Svaret på spørsmålet får vi ikke i første bind, men det skal bli en fryd å følge denne storslåtte romansyklusen videre.