Mesterlig melankoli

Man kan skifte himmel, men ikke sinn. Det gjelder generelt, og det gjelder i særlig grad for forfatteren Oddmund Hagen.

I bok etter bok har han vendt tilbake til Hemnskjela, den lille øya på Trøndelagskysten der han vokste opp, og som han flyttet fra - 17 år gammel - for å gå på skole, mot sin fars vilje, fiskeren og småbrukeren som ønsket at sønnen skulle overta garden. Dette oppbruddet er syndefallet i Hagens diktning, sviket, den skyld- og savnsettende handlingen, motoren som driver hans skrift framover.

Alvorsmann

I sin nye bok, «Det begravde lyset», en novellesamling som rommer tolv tekster, vender han på nytt tilbake. I et fåtall av tekstene befinner han seg imidlertid på andre steder. Men også her er forfatterstemmen umiskjennelig den samme, stemningen likeledes. Typisk nok er det til konsentrasjonsleiren Auschwitz Hagen drar når han som forfatter for første gang (?) forflytter seg utenlands. De store byers forlystelseskvarterer er ikke hans kopp te. Han skyr fjas og fanteri, snikksnakket, de tomme fornøyelsene.

Han er en alvorsmann - så alvorlig at man stundom kan gripe seg selv i å savne en humoristisk vending, en vittig bemerkning, en lattermild replikk. Men nei - søker man morskapslesning, søker man forgjeves. Det nærmeste man kommer noe som likner, er en beskrivelse av en nabo som kommer til forfatteren og overhøvler ham fordi han angivelig har brukt ham som modell i sine bøker. «Han er ein torturist,» slår forfatteren fast, «ingen vanleg reisande i tekstens landskap, ingen fotturist eller futurist, men ein torturist.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Monologer

Her som ellers er det forfatteren selv som fører ordet. I Hagens tilfelle er det bare tekstanalytisk flisespikkeri å skille mellom den faktiske forfatter og forfatteren-i-teksten (selv om Hagen i teksten om den fortørnede naboen på finurlig vis problematiserer skillet mellom fiksjon og virkelighet, modell og avbildning). Som forfatter låner ikke Hagen andres røst, han taler med sin egen tunge, tekstene hans er lange indre monologer, handlingen filtreres gjennom én bevissthet, alltid den samme, forfatterens egen.

I «Det begravde lyset» omklamrer ni tittelløse tekster, nummerert med romertall fra hhv. I til V og IX til XII, tre tekster med titler satt i parantes. Disse tre, «(det begravde lyset)», «(resten er røyk og aske)» og «(incurable)», har en noe mer essayistisk karakter enn de øvrige. Den første likner en slags poetikk, i det minste en betraktning over kunstens vesen, med utgangspunkt i en 'fortolkning' av myten om Echo og Narkissos, der Hagen taler om «den resten som ikkje går opp» og om at det «i sentrum av all kunst finst eit ekko av mytiske erfaringar», eller det som han med en karakteristisk metaforisk omskrivning kaller for «det begravde lyset». Og det er dette 'lyset' forfatteren på samme tid søker etter (i 'virkeligheten') og søker å sette ord på (i teksten).

Protest

Denne søken tematiseres mer eller mindre eksplisitt i de ulike tekstene, som veksler i lengde (de korteste er på et par sider) og påkaller mer eller mindre interesse - uten at noen av dem kan sies å være 'likegyldige'. I en av dem hører vi om en gutt som blir urettmessig beskyldt for å ha slått en medelev, i en annen om en rekrutt som oppsøker en feltprest for å få hjelp til å melde seg ut av statskirken, i en tredje om den allerede nevnte hissige naboen, i en fjerde om en båtreise fra Hemnskjela til Trondheim. Det er gode tekster, men heller ikke mer. De mangler skimmeret fra 'det begravde lyset'.

Auschwitz-novellen har noe av dette i seg, men aller best er de novellene som direkte knytter an til den mesterlige kortromanen «Utmark», fra i fjor. To av disse er typiske erindringsnoveller, de tematiserer forfatterens søken bakover (f.eks. til det fjerne suset av sjø og stemmer en kveld bak et naust) og innover (til det indre landskapet Hagen alltid flakker omkring i) - en søken som framstår som en måte å melde seg ut på, som en protest mot det overflateliv han iakttar og føler seg fremmed overfor.

Bortgjemt

Direkte mesterlig er den korte teksten der forfatteren gjenerindrer en tilsynelatende hverdagsscene sammen med den kvinnen han er gift med - en scene som på typisk Hagen-vis peker inn mot den «resten som ikke går opp». En sein novemberkveld sitter de to ved sjøen, hun tenner en sigarett, i et glimt ser han ansiktet hennes opplyst i flammen fra lighteren. Om forsøket på å bevare dette minnet handler novellen, om å «stanse dette flyktige glimtet av ansiktet hennes opplyst av flammen frå ein lighter, bevare det av all din vilje i skrifta sin melankolske flamme, der, mens de satt på berget inn mot bukta, tause framfor det uforklarlege lyset som kastar dykk inn i livet, ut av livet, og de reiste dykk og gjekk tilbake gjennom dette lyset, gjennomsiktige.»

Skriftas melankolske flamme, denne lyskilden som brenner stille og bortgjemt under det som er, men som for en forfatter av Hagens støpning kan åpenbare seg og formidles som åpenbaring til dem av oss lesere som har lært oss å sette pris på hans melankolske skrift - det er den som er «det begravde lyset». Jeg har sagt det før, jeg sier det igjen: Jeg håper vi blir flere.