Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Mesterlig om det mørkeste

Ole Robert Sundes nye roman er uten tvil hans mørkeste.

SORGROMAN: Ole Robert Sundes nye bok handler om en sorg som ikke tar slutt. Foto: LARS EIVIND BONES
SORGROMAN: Ole Robert Sundes nye bok handler om en sorg som ikke tar slutt. Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer

«Hun kommer ikke tilbake. […] Hun er borte for alltid. […] Hun kommer aldri […] Hun er borte for godt, hun kommer ikke tilbake.»

I Ole Robert Sundes nye roman «Jeg føler meg uvel» har det fryktelige skjedd. Han elskede kone er død.

Ensomhet

Etter flere års kamp mot en kreftsykdom, døde hun sommeren 2016. I romanen skildrer Sunde sin sorg ned hver minste smertefulle detalj. Leiligheten i Thereses gate er ikke lenger «vår», men «min». Alt rundt ham minner ham om hans elskede. Han sitter alene og spiser middag mens han småsnakker med et fotografi av kona. Når han spaserer rundt på Bislett, får kvinner han passerer ham til å tenke på henne. Når han reiser til London med sin datter, to sønner og barnebarn, dukker minnene om tidligere besøk opp.

«Jeg føler meg uvel» er en naken og sår tekst og tar oss fra Bislett, Kirkenær og Jeløya, og helt ned til dødsriket. Av de sorgbøkene jeg har lest de siste årene, som Joan Didions «Et år med magisk tenkning» og Naja Marie Aidts rystende «Tar døden noe fra deg så gi det tilbake», er nok Sundes bok den som mest desperat forsøker å følge den avdøde helt inn i døden. Med sin store kunnskap om antikkens litteratur, stiger Sunde, som Odyssevs og Dante, helt ned i dødsriket – som i romanen er plassert i et bomberom i Stensparken.

Drøm og virkelighet

De korthugde setningene jeg siterte innledningsvis, løper som mantra gjennom boka, og bryter opp de fortellende og reflekterende partiene. For selv om Sunde i større grad enn i sin forrige bok, «Penelope er syk» gir seg assosiasjonene og drømmene i vold, er også «Jeg føler meg uvel» full av konkrete og hverdagslige skildringer.

I åpningen møter vi ham på toget til Kongsvinger for å besøke sin datter. Under reisen studerer han landskapet som passerer utenfor, men selv synet av en hest får ham til å tenke på kona og leder over til en beskrivelse av begravelsen.

«Kisten sto helt vannrett på katafalken, og grusen under hjulene knatret, hele kisten ristet, og jeg tenkte at hun ble ristet så mye at den ene rosen vi hadde stukket inn mellom de de stive fingrene hennes ville falle ut av det døde grepet, og jeg ble igjen usigelig trist.»

Uten forsoning

«Jeg føler meg uvel» er uten tvil Sundes mørkeste bok. Her er himmelen lavere enn i hans roman om morens død, «Den sovende stemmen». Men boka er også en imponerende og poetisk beskrivelse av sorgarbeidets ulike faser. Med stor innlevelse beskriver han det første lammende sjokket, opplevelsen av at verden tømmes for mening og den dype følelsen av å være overlatt til seg selv. På et mesterlig vis får han fram at sorg ikke bare er en indre tilstand, men en konkret opplevelse av verden. Under en utenlandsreise får for eksempel synet av en etterlatt sko ham til nesten å briste ut i gråt. Et annet sted spør han seg om han har begynt å hallusinere og omtaler seg selv som «en kunstner i den flytende verden».

Det er først når han gir seg over til drømmen, at det skjer et vendepunkt. Nærmere bestemt innbiller han seg at konas sjel har vendt tilbake i form av en tårnsvale. Dette bildet utvikler seg til en storstilt drøm hvor Sunde og kona legger ut på en reise som minner om Dantes vandring gjennom helvete i «Den guddommelige komedie». Mens Dante hadde dikteren Vergil som veiviser, er det Johan Sebastian Bach som leder Sunde og kona gjennom et slags samtidig inferno.

Jeg tror ikke man kan si at Sundes sorgarbeid fører til en forsoning. Derimot skaper drømmen en verden hvor han kan møte sin kone igjen og ta farvel med henne på nytt.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media