Mesterlig om en tragedie

«Den søte ettertid» er en sjeldent god film om sorg og skyld. Den er blottet for sentimentalitet, men full av innsikt, gripende fordi den rett og slett blir sann.

Store ord, men sånn er det: Du sitter og tenker at hadde tragedien som rammer tettstedet i denne filmen rammet ditt eget nærmiljø, så ville ettervirkningene artet seg akkurat slik.

Atom Egoyans prisbelønte film er som man skjønner ingen munter affære. Håpet mangler likevel ikke. Det ligger hos barna, som også er ofre i denne skildringen av et lite samfunns brutale møte med døden. Den inntrer i form av en ulykke med skolebussen, der de fleste barna omkommer. Overlevende er ungjenta Nicole (Sarah Polley) og sjåføren Dolores (Gabrielle Rose). Til et sted hvor ingen er uberørt og alle er i sjokk, ankommer advokaten Mitchell Stephens (Ian Holm) for å få de pårørende til å gå til erstatningssak. På den måten utløser han folks behov for å snakke, finne årsaker, for kanskje å finne noen skyldige.

Advokaten ser ut til å ha alle svarene, en smart fyr med utsikter til profitt. Han ris imidlertid av egne spøkelser - Stephens har mistet sin egen datter til heroinet - og i telefonsamtalene med henne er han like hjelpeløs som de fortvilte menneskene han vil gjøre forretninger med.

Lavmælt og nært rulles fordekte familieforhold og private ulykker opp på lerretet, i et samfunn på randen av oppløsning - inntil unge Nicole modig og uventet påtar seg å lege sårene.

«Den søte ettertid» framstår som en film helt uten juks, slik den går tett innpå hendelser og mennesker vi kunne møtt hvor som helst. Den er glimrende spilt. La Ian Holm spesielt være nevnt. Han spiller sin advokat med små og finstemte virkemidler og har en mimikk som gjør at du hele tida lurer på hva som rører seg under overflaten.

Dette er en film du ikke glemmer, fordi den sier deg noe om hvordan det er å være menneske, om å leve og overleve.

Liv Jørgensen