Mesterlig om helvete

«Vil dere høre mer? Fra en tid som var i et land som ikke er?» Slik spørres det i Einar O. Risas siste roman, der en asylsøker forteller sin historie til mennesker i et Norge der ingen vil lytte.

For ønsker vi strengt tatt å få vite noe om disse fremmede, de som vi bare omtaler som asylsøkere? Slik at de kunne fått ansikter og skjebner og blitt enkeltindivider som oss? Selvsagt ikke, siden dette ville gitt en altfor sterk innsikt i andres sorg og ulykke.

Hovedpersonen i romanen «Helvete» får da også smertelig erfare at menneskene rundt ham har nok med sitt eget, og at de ikke på noen måte er interessert i å dele hans erfaringer om den lange flukten fra et krigsherjet Øst-Europa. «De var ikke uvennlige. De kjørte oss bort,» som han sier om møtet med tysk politi.

Uønsket

Han hevder i utgangspunktet å være en forfulgt poet. Sammen med en kvinne og et barn har han reist gjennom mange land før han ender opp i kirkeasyl i Norge. En dag forsvinner kvinnen og barnet sporløst, og det er mens han sitter i politiets varetekt at han forsøker å nøste opp sin egen, begredelige historie. Det handler om et skjebnesvangert trekantforhold, med fortelleren som den tapende part og med krigen som et nærmest tilfeldig bakteppe - og om ydmykende og håpløs kjærlighet.

Dessuten er fortellerens stemme et forsøk på forståelse av egen ulykke, i tillegg til at den skildrer et menneskes høyst private helvete. Ikke for ingenting er nettopp Dante og hans elskede Beatrice gjennomgangstema i boka «Helvete», selv om den stats- og hvileløse hovedpersonen vel også må sies å kunne være i Dantes limbo, sfæren der uforløste sjeler hensleper sin ørkesløse ikke-tilværelse.

Risas romanfigur er kort sagt ingen og ingenting, usynlig uønsket blant de mette og selvtilfredse: «Menneskene går gjennom meg, de ser meg ikke. Jeg går ut på gaten og de kommer mot meg og de går rett gjennom meg uten å oppdage meg. Jeg er der og jeg er der ikke.»

Smerte og skam

Mest av alt er han alene, ensom med sin selvpåførte smerte og med sin skam. For er han egentlig den han gir seg ut for, eller har han tilsneket seg sin status som forfatter? Og likeledes, fortjener han sin Beatrice, når hennes kjærlighet så åpenbart tilhører en annen? Kanskje vet han svaret selv, kanskje ikke.

Viktigst er det at han forlanger å bli sett og hørt, og at historien - som alle menneskelige fortellinger - trenger et publikum for å bli til. Ikke nødvendigvis for å bli forstått, ei heller for å vekke sympati. Men fordi det er vår enkle humanistiske plikt å lytte, rett og slett. Mot dette synder som kjent de fleste av oss.

Derfor all ære til Einar O. Risa, som synliggjør denne tause fortellingen fra et mulig helvete. Litterært sett mesterlig tett og intenst i form og språk, og dertil usedvanlig rakrygget. For helvete er ikke de andre, men snarere fraværet av deres menneskelighet.