Mesterlig om lidelsen

Vasilij Grossmans epos om krig, kulde, sult, nød og død må leses.

Les ukas bokanmeldelser.

BOK: Lidelsene til det sovjetiske folk i forrige århundre var så ekstreme at det overgår det vi tror er mulig: Revolusjon, hungersnød, Stalins utrenskinger, tvangsflytting, Stalingrad, fangeleirer, konsentrasjonsleirer.

Og etter krigen en ny runde med utrenskinger, kulde, sult, nød, død.

Forferdeligheter som krevde millioner på millioner av menneskeliv. Ifølge Antony Beevor er det ingen som har skrevet mer dekkende om disse grusomhetene enn Vasilij Grossman: «Liv og skjebne» regnes som Stalin-tidas mest betydelige roman.


Korrespondent


Den ingeniørutdannede forfatteren og krigsreporteren Vasilij Grossman (1905-1964) var ukrainsk jøde.

Han ble sendt som krigskorrespondent for avisa til Den røde hær og tilbrakte over tusen dager ved fronten. Han var blant de første som kom til Treblinka, og essayet «Treblinka-helvetet» regnes som noe av det viktigste innen Holocaust-litteraturen.

«Liv og skjebne» er et nesten tusen siders verk som Grossman skrev på bakgrunn av reportasjene.

«Det er nødvendig å fundere over hva et menneske må gjennomleve og oppleve for å oppfatte sin nær forestående død som en lykke,» skriver Grossman i denne boka, som han har tilegnet sin mor. Hun døde under jødeutryddingen i Ukraina, fordi Moskva-bosatte Grossmann ikke klarte å få henne ut. Det kunne han aldri tilgi seg selv. Og det er som om Grossman vil tvinge både seg selv og leserne til å leve seg så langt inn i jødenes - og sovjeternes - skjebne, som det er mulig å komme litterært.

Bevegende


Holocaust er det skrevet mye om. Jeg har aldri lest det så eksistensielt bevegende som her.

Det er vanskelig å beskrive hvor sterkt inntrykk det gjør, når Grossman forteller om en liten gutt og en eldre kvinne som trer over stålterskelen til gasskammeret.

Like angstfylt er det å lese om tyskernes nedslakting i Ukraina. Når «bøddelen med det enkle godmodige arbeidstrette ansiktet» nærmer seg graven jødene selv har gravet. Og de må legge seg lik sardiner på ennå varme lik og vente på skuddet.

Jødisk familie


Bokas mange skikkelser med de mange navn og kallenavn er løst samlet rundt en jødisk familie. Vi er på vitenskapsinstituttet i Moskva. Vi er i en russisk fangeleir, der de «vendte seg til den vanvittige blandingen av samtaler om seleksjon, kremering av lik og fotballkamper». Og altså i Stalingrad, sett både fra det russiske og det tyske skyttergravshelvetet.

Grossman har en særegen pulserende fortellerteknikk. Han zoomer inn enkeltskjebner gjennom psykologiske dypdykk. Og han ser det i fugleperspektiv.
Som når han skildrer hvordan russerne flytter skyttergravene stadig nærmere tyskerne: «I denne bevegelsen i den frosne steinharde jorda lå det en dump, mektig lidenskap. Det var som om selve jorda beveget seg.»


Skarpt blikk


«Liv og skjebne» er blottet for klisjeer, melodrama, sentimentaliteter og forenklinger. Det hele er så skarpt sett og skildret. Her er essayliknende kapitler om dialektikk, etikk, kjærlighet, antisemittisme, klassekamp. Her presenteres ofre som ikke bare er gode, og bødler som ikke nødvendigvis er onde.

Liksom bokholderen som teller lik til brenning, og legger kvinner innimellom fordi de brenner lettere. «Han regner og regner, slik merker man ikke at tida går.» Eller gasskammerbøddelen som avskyr sitt arbeid, og hater sin perverse kollega som smiler opphisset over gasskammerdøden.

Så kommer det: «Hvilken rolle spilte det for Gud og mennesker i hva slags sinnsstemning de gikk på arbeid? Den ene var glad, den andre var ikke glad - arbeidet var det samme.»

«Jeg misunner dem som er havnet i en tysk konsentrasjonsleir. De må ha det fint! Sitte og vite at det er en fascist som slår deg. Det forferdeligste hos oss, det vanskeligste - er at det er våre egne (…) som gjør det.» Slike hjertesukk legger Grossman i munnen på en sovjetisk offiser: I likhet med «Det var nettopp Stalins uhyrlige umenneskelighet som gjorde ham til Lenins etterfølger».

Endelig på norsk


Manuset ble selvsagt beslaglagt da Grossman ville gi det ut i 1961 etter ti års hardt arbeid. Men manuset ble smuglet ut i mikrofilm i 1979, og publisert i flere land.

Det er ikke til å tro at «Liv og skjebne» ikke har blitt oversatt til norsk før nå. Og da takket være det anstendige lille forlaget Historie & Kultur. Oversetteren Steinar Gil har gjort en formidabel innsats. Nå er denne boka av et sånt format at den er hevet over enhver vulgarisert kåring av høstens høydepunkt og vinner. Dessverre vil jeg si. For denleses.

LES OGSÅ:

STORVERK: Vasilij Grossmans store roman «Liv og skjebne» regnes i dag som Stalin-tidas mest betydelige roman. Endelig er den kommet på norsk.
STORVERK: Vasilij Grossmans store roman «Liv og skjebne» regnes i dag som Stalin-tidas mest betydelige roman. Endelig er den kommet på norsk. Vis mer
Mesterlig om lidelsen
VED FRONTEN: Forfatter og krigsreporter Vasilij Grossman.