Mesterlig om middelalderen

Mye av det forfatteren tidligere har skrevet har vært preget av en dyp interesse for og innsikt i tanker, tro og holdninger hos menneskene i middelalderen, og nå innvier han en bred norsk lesergruppe i deler av denne verden.

Han skriver om den sosiale lagdeling, om synet på treller og trellers kår, om slektskap og vennskap, ære og frihet, om synet på barn og kvinner, på voldens mekanikk - og han vier god plass til både døden og kjærligheten.

Hvordan skulle man oppnå et godt liv etter døden? For det var et liv etter døden - troen på det var ufravikelig, selv om dødsangsten var til stede, både i tidlig og sein middelalder. Men det kom et annet aspekt inn etter at troen på skjærsilden ble introdusert i siste del av 1100-tallet og snart spredte seg over hele Europa.

Overgangen mellom liv og død hadde alltid vært preget av offentlighet og åpenhet, nå økte bruken av sjelemesser og offergaver. Folk testamenterte bort både gard og grunn til kirker og klostre, botssakramentet steg i kurs, og etter hvert grep en ny inderlighet om seg, også i Norge. Å dø krevde forberedelse, og langvarig etterarbeid som de etterlatte og Kirkens menn måtte stå for, men som den døende i høy grad var med på å planlegge. Kan man snakke om en «temmet død» i tidlig middelalder og en «selvets død» med større gru og angst seinere? Ny forskning reiser tvil om det var noe skarpt skille, slik den franske historikeren Aries mener.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sant helvete

Det mest omfattende kapitlet i Bagges bok er viet troen og sedene. Gudshimmelen hadde da også en umåtelig stor betydning for middelaldermenneskene. Helvete også, forresten. Vulkanene på Island kan godt føre inn dit, antyder Kongespeilet. Hos Dante er helvete traktformet og synderne er plassert dypere, jo verre synder de har begått. Helt innerst, i jordas midte, er djevelen sammen med de verste synderne. På skjærsildberget strever syndige mennesker oppover gjennom store pinsler for å nå frelsen. Ellers inneholder jo Draumkvedet en visjon som også skildrer pinsler i detalj.

Var tida råere? Bagge viser i alle fall at volden enkelte steder i landet var langt mer utbredt enn i dag. Men utøvelse av vold var tydelig knyttet til forsvar av ære, volden skulle vaske vekk skam og nedverdigelse, et spottord kunne ramme slik at bare sverdet kunne gjenreise mannens rykte. Og uten ry og ære, var mannen intet verdt.

Kjærlighetens pris

Og den romantiske kjærligheten som er full av sødme, lengsel og smerte? Den som er heftigere jo større hindringene er, og mer glødende jo mindre mulighet det er for at de elskende får hverandre? Kom den med ridderdiktning og fremmed kultur sørfra, slik mange forskere har hevdet? «Selv om beskrivelsen kan være ny i høymiddelalderen, skal vi være forsiktige med å slutte at følelsen også var det,» skriver Bagge, og resonnerer klokt og svært uttømmende om dette.

Bagge er en forsiktig historiker. Han vet alltid å ta forbehold på grunn av kildenes magerhet, og gjør alltid rede for hvor usikre hypotesene kan være og hvor mange tolkningsmuligheter det foreligger. Det er godt å lese ham, for han skriver presist og sobert, og har avstand både til leseren og tida på en slik måte at det avtvinger respekt. Han frir aldri ved hjelp av journalistiske piruetter og heftige deklarasjoner, men uttrykker seg ledig og levende. «Mennesket i middelalderens Norge» er en sjelden blomst i den norske bokhøsten, og vil gi mye til den som gjerne vil titte innenfor sjelesløret til en fjern middelalder.