Mesterlig sjelekval

Like psykologisk intens som Aksel Sandemose, og med en postmoderne kulturkritikk som i sin kunstneriske forløsning overgår Dag Solstad. Fra sitt utgangspunkt i grensestrøkene mot Norge tar svenske Lars Andersson plass i en tydelig litterær tradisjon.

  • Hans siste bok på norsk heter «Artemis». Den utkom i fjor høst i Aschehougs nystartede Exit-serie - og led dessverre drukningsdøden i flommen av bøker som skulle vært anmeldt, men som ikke rakk denne avisas nådeløse førjulsdeadline. Imidlertid snakker vi her om en bok med litterære kvaliteter som burde garantere for et liv også etter at våren er kommet. «Artemis» er på samme tid en elegant thriller, et gjennomtrengende menneskelig portrett, en ironisk generasjonsroman og et ubarmhjertig stykke sivilisasjonskritikk. En bok med alle de kvaliteter forlaget selv ønsker at Exit-serien skal tilby, i spenningsfeltet mellom tradisjonell krim og nyskapende litteratur.
  • Spenningselementet er et grep også Anderssons første litterære farsfigur, Aksel Sandemose, visste å benytte seg av. I sin utforskning av de nærmest arkaiske, gammeltestamentlige skyldmotivene utøver den danskfødte forfatteren et litterært mesterskap som må ha gjort avgjørende inntrykk på den unge Andersson. Selv har han beskrevet sitt forhold til Sandemoses diktning som en ren besettelse. Da han debuterte som 20-åring i 1974 med romanen «Brandlyran», møtte da også Lars Andersson sterke antydninger om å ha plagiert de to Sandemose-romanene «Varulven» og «En flyktning krysser sitt spor». Selv holdt den unge debutanten rolig fast ved at det utelukkende dreide seg om en sterk fascinasjon, og her i avisa rykket Philip Houm raskt ut med et engasjert forsvar for värmlendingens litterære selvstendighet.
  • Seinere har det kommet en lang rekke bøker fra Anderssons skrivestue - en skrivestue som for øvrig har ligget i Norge i lange perioder. I og med utgivelsen av «Artemis» er fem av hans romaner nå oversatt til norsk. Den forrige het «Vannorgelet», kom i 1995, og er et fengslende tidsbilde av 1890-årenes Sverige. En periode i spennet mellom nasjonal naturromantikk og avantgardistisk modernitet. Også i denne boka viser Lars Andersson sin evne til å kombinere gjennomtrengende kulturkritikk med stilistisk mesterskap.
  • Hele tida på en måte som virker langt mer vedkommende enn våre egne kulturpessimisters jevnlige idioterklæringer av sine medmennesker.