Mesterlig

Hva var det som brakte den tilsynelatende trivielle historien og kjærlighetsforholdet mellom verdensmannen og fotografen Robert Kincaid og Iowa-husmoren Francesca JOhnson til toppen av litteraturlisten? Mange har nok stilt seg det spørsmålet.

Etter Clint Eastwoods filmversjon mister problemstillingen mye av sin interesse. Etter å ha sett Meryl Streep og Eastwood i de to rollene er det som om dette har vært FILM hele tiden.

I filmen blekner trivialitetene i varmen av de to utstråler, og de mange nokså banale "sannhetene" fra boka blir, ja, riktig.

Mesterlig

Det er sjeldent man tyr til ors som mesterlig, men Eastwood og Streeps innsats i dette prosjektet dekkes knapt av noe mindre. Eastwoods regitriumf ligger i evnen til å fremstille en kvinnes synspunkt, og her har han selvsagt hatt svært god hjelp av Streeps dype begavelse.

For det er nettopp beretningen om den modne kvinnes djerve seksualitet og kjærlighetsmot som utgjør den lille genistreken i denne historien.

Ikke hverdagskost i Hollywood-reportoaret at denne naturkraft, som fortsatt er blant de hyppigst oppdemte og undertrykte, i Iowa som på Toten og Skillebekk, tas opp og eksponeres.

Lærestykke

Meryl Streep tar i bruk hele sitt rike register for å tegne et sylskarpt bilde av Francesca, den sterke, men langsomt falmende italiensk skjønnheten.

Eastwood presiserer, i sin måte å fortelle historien på, at dette er ment som et lærestykke i kjærlighet for alle, både unge og godt voksne.

At læreboka så prekr fortsatt oppdemming av naturkreftene, med unntak for enkelte brå slepp i verste vårløysning, bør vel ikke forbause oss. Mye filmatisk smerte blir det i hvert fall ut av det.

En, ekte familiefilm, altså, fra Eastwood