ANMELDELSE: «Omsorg», står det ordboka. «Det å sørge for; omhu; omtanke». Sammensatt av preposisjonen «om» og substantivet «sorg». «Sorg», står det i ordboka: «Dyp, varig smerte i sinnet.» Fra gammelnorsk sorg, gammeltysk sorga.

Alt med opphav i sanskritordet surksati: å bekymre seg for, ha omsorg for noen.

Som om sorgen og omsorgen var umulig å skille fra hverandre; som om de var uløselig forbundet helt fra begynnelsen av.

Omsorgsøvelser Felles for de fem små fortellingene i Ingvild H. Rishøis flotte nye novellesamling «Historien om fru Berg» er at de handler om omsorg.

I aller enkleste forstand — som det som bærer, et nærvær som bare er der.

Men de handler også om sorg. Eller snarere om de punktene hvor omsorg slår over i sorg; hvor omsorgen plutselig begynner å blafre, av og på — og om smerten den vekslingen skaper.

«Hvorfor må det alltid bli sånn? Det beste og det verste bare om hverandre og om hverandre», som det heter i tittelnovellen.

I begynnelsen på den kanskje aller fineste teksten her, «Det som lyser», treffer vi en lillebror som skal lære å svømme, han legger armene om nakken til storebroren idet de går ut i elva: «Jeg kjenner strømmen fra vannet rundt kroppen. Jeg flyter rett over ryggen hans, og jeg kjenner gjennom hele meg at jeg er broren hans, jeg kjenner han puster ekstra pust for meg.» Noen avsnitt senere har gutten blitt ti år gammel, nå svømmer han alene,