Mestermøte på Blaafarveværket

ÅMOT (Dagbladet): Sommerutstillingen på Stiftelsen Modums Blaafarveværk er i år viet to mestere; franskmannen August Rodin og svensken Ernst Josephson. De besøkende får et eksklusivt møte med to usedvanlige skikkelser i kunsthistorien.

Samspillet mellom Ernst Josephson og Auguste Rodin viser to kunstnere med høyst ulike livsskjebner, men som begge har fått legendestatus i kunsthistorien. At parhestene på Blaafarveværket har blitt en , merkes ikke på ambisjonsnivået i utstillingen - som har den høystemte tittelen «Erotikk og galskap - På vei mot den frigjorte kunst!»

Det er ingen annen enn Rodins «Mannen med nøkkelen» som i irret bronseskikkelse står bister og rak som en påle ute på den vårgrønne plenen og introduserer mestermøtet på Modum.

På flyttefot

Hvem andre enn en Steinsvik ville vært i stand til å overtale Oslo kommune til en midlertidig forflytning fra dens permanente posisjon i Sommerroparken Solli Plass.

Dit ble den sjenerøse gaven fra maleren Frits Thaulow forvist i 1902, etter at et nasjonalistisk utspill fra Gustav Vigeland og Erik Werenskiold - og med Bjørnstjerne Bjørnson som bakspiller - fikk forhindret en mer prestisjefylt plassering for franskmannens figur på Egertorget.

Rodins figur av Eustache de Saint-Pierre står nedgravd slik at den befinner seg på Blaafarveværkets bakkenivå. Dette grepet er både i pakt med den bakenforliggende historien og Rodins intensjon med skulpturen.

Bronseskikkelsen av Calais' borgermester er blitt løsrevet fra den øvrige kvintetten på det opprinnelige monumentet. Det ble reist i 1895 til minne om de seks frivillige som overga seg til den engelske kongens bøddel for å spare resten av byens innbyggere under britenes beleiring i 1347.

Rodins poeng med å sløyfe den opphøyende sokkelen, var at de Saint-Pierre - i likhet med de andre - hadde trådt ned fra sine ledende posisjoner og bega seg bokstavelig talt barbeint på offervei (de ble faktisk benådet).

Heroisk og idealisert

Rodins gjennombruddsverk «Bronsealderen» er utlånt fra Bergen Kunstmuseum. Det hadde tidligere tilhold i parken ved Den Nationale Scene før forurensingen tvang den innendørs. Dermed kan sommerens utstilling skilte med to av Rodins mest markante verker i full skala, men likevel kommer disse helfigurene i skyggen av Balzac-skikkelsen i den lille bronseversjonen.

Selv her hvor Balzac-figuren - ikledd den romslige benediktinerkappa han brukte under skrivearbeidet - er redusert til nesten en tredjedel av sine opprinnelige tre meter, oppleves den skulpturelle håndteringens dristighet.

Det morskt hevete hodet med de outrerte ansiktstrekkene, et utgravd øyeparti, den røffe overflatebehandlingen av det tungt fallende plagget og de skiftende silhuettene, går alt opp i et samlende grep om figuren - og formidler en uretusjert karakteristikk av mannen.

Tenker og torso

I motsetning til «Tenkeren» som i sin herværende miniskikkelse knytter an til det rugende ryggpartiet i antikkens Belvedere-torso, viser «Balzac» ut over den tradisjonelle vestlige skulpturkanon. De samme akademiske petimetere som raste mot monumentet, hevdet at Rodin ikke var i stand til å fullføre sine figurer når han brukte torsoen som tema.

Den enarmete og hodeløse «Iris, gudenes sendebud» representerer denne siden av skulptøren, selv om det her handler mindre om mytologi enn en erotisk kvinnelig utstråling, en side som også tegneren Rodins sensuelle strek eksellerer i.

Erotikken ble ikke noe utfoldelsesfelt for syfilitikeren Ernst Josephson, og i motsetning til sin samtidige svenske malerkollega, Anders Zorn (som portretterte Rodin), hadde han ingen direkte kontakt med den franske skulptøren. Likevel var Frankrike nøkkelnasjonen kunstnerisk sett for maleren, som kom inn på Kunstakademiet i Stockholm allerede som 16-åring - og som seinere bekjempet alt hva institusjonen sto for.

Dessuten ble malerturene til Norge betydningsfulle, og spesielt Eggedal der det omstridte hovedverket «Strømkarlen» så dagens lys i friluft med lokal modell ved fossestryket.

150-årsjubileum

Med tanke på at 150-årsminnet for Josephsons fødsel feires i år, er det godt gjort å bringe så mange hovedverker til Modum. Riktig nok fins den ene versjonen av hans fillete «Spanske smeder» fra 1882 i Nasjonalgalleriet, motivet av sigøynertrioen som Stockholms-kritikken så som en framstilling av «kommunarder» fra den for lengst nedkjempete Paris-kommunen.

Den jødiskættede Josephson fikk også selv føle tidas antisemittisme, både på hjemmebane og i det klimaet som preget Frankrike etter justismordet på Dreyfus.

I mangt var han et svensk motstykke til Christian Krohg, og det gjaldt ikke bare som ledende kunstpolitisk talsmann for de såkalte «Opponentene». Malerisk hadde begge en interesse for nederlandsk 1600-tall med Rembrandt og Vermeer som respektive favoritter, og av samtidige franske sto Courbet og Manet i fokus. De var begge drevne portrettører, men formidlet et sterkere engasjement gjennom sine skildringer av fattigfolk og outsidere. Det ser man her i Josephsons slående framstilling av en afrikaner med krittpipe og rød fez.

Josephsons medlidenhet med folk fra slike sjikt kommer genuint til uttrykk i maleriet av det lamme postbudet, som ligger omgitt av familien i felles, solfylt fryd over et illustrert blad - og under den Emile Zola-influerte tittelen «Livsgleden».

Josephsons situasjon var på denne tida den motsatte, i utenlandsk isolasjon fra kolleger som kompromisset med det hjemlige etablissementet, og truet av tiltakende sykdom. Det gjør en biografisk «lesning» nærliggende overfor det dramatiske motivet av den utstøtte i «Falskspilleren».

Psykotiske tilstander

Likevel resulterte hans årelange maleriske bearbeiding av motivet med det blodrøde gulvet i en ekspressiv fargetemperatur, som i sin intensitet overskrider en entydig tolkning.

Josephson ble i likhet med nordmannen Lars Hertervig mentalt herjet av sinnsopprivende opplevelser og drevet inn i psykotiske tilstander. Disse sinnsmessige lidelsene ble heller ikke dempet av hans tidstypiske dragning mot spiritistiske seanser, og ved sammenbruddet i 1888 lød diagnosen på schizofreni. Verken Josephson eller Hertervig havarerte kunstnerisk, selv om det først ble ettertidas dom som anerkjente dem.

Derfor ser man nå at svenskens billedmessige ferd som isolert outsider både viser smerten som rir den sovende i maleriet «Drømmen», og hengivenheten som stråler fra akvarellen «Romeo og Julie».