PREST I TROSKRISE: Andrew Garfield spiller katolsk pater i «Silence».Vis mer Vis mer

Anmeldelse film Silence

Mesterregissørens nye film: Mennesker brennes og druknes med dvelende fascinasjon

Martin Scorseses fascinasjon for martyriet i «Silence» er vanskelig å svelge.

FILM: Kort fortalt handler «Silence» om en portugisisk prest som strever med å fortsette å tro på Gud på 1600-tallet, etter møtet med konsekvensene av massiv katolsk misjonering.

Silence

3 1 6

Drama

Regi:

Martin Scorsese

Skuespillere:

Andrew Garfield, Adam Driver, Liam Neeson.

Premieredato:

3. mars 2017.

Aldersgrense:

15 år.

Orginaltittel:

Silence

Se alle anmeldelser

Det er et premiss som ikke føles duggfriskt. Og den nye filmen fra den aldrende og feterte Martin Scorsese, som selv vurderte å bli katolsk prest da han var ung, føles ofte gammelmodig, både i det ytre og det indre. Den tilhører liksom flere tider, men ingen av dem vår; den henter frem trekk og dilemmaer som slett ikke føles universelle, men spesifikt for andre epoker, det være seg den japanske krattskogen for fire hundre år siden eller den religiøse Hollywood-blockbusteren fra femtitallet, à «Quo Vadis».

Perfekt bølgehår

I likhet med den tidens matinéhelter beholder Andrew Garfield det perfekt danderte bølgehåret gjennom alskens prøvelser. Han kommuniserer hele tiden rimelig greit med bøndene han møter i Japan på mildt gebrokkent engelsk. Det skal også sies at Garfield, som har noe nesten naivt og nyfødt over seg, et tindrende blikk og en rank holdning, er som, eh, skapt for rollen som ung og idealistisk forkynner. Han fremstår på alle måter som en som nok er begavet, men dårlig utrustet til å møte verdens tilfeldige kjeveslag. Da er det litt verre med Adam Driver, fra «Girls» og de siste «Star Wars»-filmene, en ellers følsom fyr som ikke klarer å skjule at det er akkurat litt for langt fra Brooklyn til barokken.

Garfield og Driver reiser fra Portugal til Japan for å finne den forsvunne fader Ferreira (Liam Neeson). Det går rykter om at Ferreira har mistet troen, og å motbevise disse ryktene vil være essensielt for å beholde et pavelig brohode i Japan, der de små menighetene blir undertrykket og forfulgt. Garfields fader Rodrigues er oppglødd av tanken på å bringe frelsen til japanerne, men møter en annen virkelighet enn han forventet. De troende kaster seg for føttene på ham, men må leve i skjul, eller risikere tortur og en smertefull død. De forfølges av japanske myndighetspersoner som selv er gjespende uinteressert i hva folk tror og ikke tror, men fast bestemt på å renske landet for vestlig innflytelse. En av dem forklarer at det å si fra seg troen for det meste er for en formalitet å regne, og himler oppgitt med øynene når fangene han snakker til, innstendig nekter å tråkke på et Kristus-bilde — og dermed dømmer seg selv til døden.

Fryktelige dødsmåter

Det kanskje mest interessante ved «Silence» er at det er undertrykkerne, de som sakte bryter ned heltens overbevisning og identitet, som synes å ha mest rett. Det en av dem, en offiser, sier til Rodrigues, er kort oppsummert at han ikke har frelst noen, at han har gitt uvitende bønder en tro de ikke forstår og løfter om et vagt paradis, som igjen bringer undergangen over dem. Alt de katolske prestene har innført, hevder de, er smerte og fåfengt lidelse, og det til et land som var selvforsynt fra før med åndelighet og religion.

Det virker som en ganske så presis beskrivelse av det som faktisk skjer — og bidrar dermed også til å gjøre paterens kvaler mindre interessante. Prosjektet han brenner for, så lenge han kan, er så åpenbart håpløst og destruktivt. Når han martres for misjonens skyld, er det vanskelig for en tilskuer fra 2017 å ta del i smerten.

Den smerten det derimot slett ikke er vanskelig å kjenne som en omveltning i magen, er den som påføres de kristne japanerne. De druknes langsomt, brennes levende og henges opp for å forblø. Alt er skildret med dvelende fascinasjon av Scorsese. Et av de mest slående bildene er av en hodeløs kropp som trekkes over en gårdsplass, mens blodsporet fra halssåret lager en skarlagensrød diagonal over kinolerretet. Det er en slik nærgående poesi i dette som synes å røpe en tanke om at det er noe rørende og storslagent i martyriet, noe som er velegnet for brusende filmatiske klimaks — noe som understøttes i at «Silence», Rodrigues’ tvil til tross, aldri slipper taket i et gudfryktig grunnperspektiv. Den tanken er i så fall svært lite tiltalende, og resultatet er en fortelling som synes å nyte sine egne grusomheter i usunn grad. Jo vakrere det er, jo verre er det. Scorseses andektighet oppleves som en hån.

Litt for vakker

Det er ikke bare torturen som er skildret med veteranens stilsikkerhet. Fra begynnelse til slutt er «Silence» nydelig å se på, enten det er snakk om et gråblått hav som fyller hele bildet som bevegelig marmor, eller et flettverk av blekgrønne strå, som gnisser inn i hverandre til lyden av sirisser. Den er laget av en mann som er ekstraordinært god til å se tilfeldig skjønnhet, også der han ikke burde gjøre det.