Mesterstykker

Det er snart gått ti år siden Einar Økland kom ut med sin foreløpig bok for barn, «Svarte norske» (1997 - med den klassisk øklandske undertittel «Vers samla og spreidde»).

BOK: Fraværet har ikke gått ut over veteranens ry som barnebokforfatter: I fjorårets utgave av «Norsk barnelitteraturhistorie» ble han utropt til en av genrens moderne norske mestere. Få andre norske forfattere har i den grad endret våre oppfatninger om «kva og korleis ein kan skrive for barn», påpekte verkets forfattere.

Sjelden blomst

Når Samlaget nå har samlet og nyutgitt noen av høydepunktene fra Øklands novellesamlinger for barn over de siste 30 årene, velger de å sitere litteraturhistorikernes dom på omslaget. Det er det all mulig grunn til: «Den blanke bjølla» viser fullt ut hvor betydelig Økland er som barnebokforfatter, ikke minst i novellegenren.

Barnebokfloraen i Norge er variert, men gode novellesamlinger for barn er det likevel langt mellom. Etter å ha lest «Den blanke bjølla» er må en lure på hvorfor, for her framstår genren som perfekt tilpasset sitt publikum: Korte tekster som i et klart og skimrende språk fastholder enkle situasjoner og handlinger, men på en sånn måte at de klinger lenge og flerstemmig i leseren etterpå, i tråd med novellegenrens mest klassiske ambisjoner. På den annen side er det kanskje ikke så mange andre enn Einar Økland som vil kunne klare å fylle formen med sånn selvfølgelighet: De 20 tekstene i «Den blanke bjølla» _ hentet fra perioden 1974 til 1993 _ spenner vidt både i stil og tematikk, men de har alle det til felles at de gir inntrykk av at de ikke kunne vært skrevet annerledes, uansett hvem de var ment for.

Modernist

I følge barnelitteraturhistorikerne markerer Øklands forfatterskap et «modernistisk gjennombrudd» og et oppgjør med «den dominerende realismen» i den norske barnelitteraturen. Det er litt usikkert hva vi skulle forstå med det. De fleste tekstene i «Den blanke bjølla» er både gjenkjennelige og hverdagsnære. Til gjengjeld er de skåret til litt annerledes enn barneboktekster flest: De er åpnere, knappere, mindre tydelige.

På den måten ender de på sitt aller beste med å tangere en erfaringsform som riktignok er barnslig, men ikke mindre overveldende for det: Evnen til å være helt til stede, til å la situasjonenes egen betydning folde seg fullt ut i all sin uhygge eller fryd _ enten det dreier seg om en aketur om kvelden (som i åpningsnovellen «Tre barn som sit på ein kjelke»), eller den frastøtende opplevelsen av å fange en hegre med hendene (i den fantastiske «Ei stygg historie»). Akkurat det er faktisk intet annet enn et mesterstykke, enten en velger å kalle det modernisme eller realisme til slutt.