Mestertyven Gjest Baardsen

Erling T. Gjelsvik gir Gjest Baardsen det glatte lag i en stoffrik og stedvis ytterst velskrevet biografi.

Jeg vet ikke hvordan den yngre generasjonen har det, men for alle oss andre er Gjest Baardsen en levende realitet - som mytisk figur, udødeliggjort som sådan av Alfred Maurstad i Tancred Ibsens film. Som den legendariske skikkelse han er, kan man undre seg over at vi først nå har fått en biografi om ham.

Tittelen på Gjelsviks bok har dobbelt betydning. «Jakten» viser både til de utrettelige forsøkene på å få kloa i Gjest til biografens like utrettelige jakt på sannheten om ham. For i usedvanlig høy grad er biografien lagt opp som et avmytifiseringsprosjekt. Nesten på hver side er biografen eksplisitt i gang med å avlive myten om Gjest som «pigernes Jens» og gentlemanstyv, en norsk utgave av Robin Hood som tok fra de rike og ga til de fattige.

«Levnedsløp»

Den første og dyktigste til å skape denne myten var Gjest selv - i sitt «Levnedsløp» som han skrev mens han satt på Akershus festning. Istedenfor å lese den som en angrende synders oppriktige selvbekjennelse, leser Gjelsvik den som kronen på bløffmakerens verk, og det med all mulig grunn. Selvbiografien er en falskmyntners verk, ført i pennen av en mann som hadde opphøyet løgnen til kunst, og skrevet i den hensikt å kolportere et selvbilde som kunne bidra til at myndighetene så på hans benådningssøknad med blidere øyne.

Gjelsvik har saumfart rettsprotokollene med de utallige vitnemålene om Gjests forbrytelser og avhørene av ham selv, som alle vitner om et menneske med en usedvanlig evne til å fordreie kjensgjerningene. Punkt for punkt påviser han manglende samsvar og likeledes den røde tråden som er bestemmende for fordreiningen. Ikke bare avliver han myten om Gjest, han avglorifiserer ham også.

Det står lite glans av livet til Gjelsviks Gjest. I stedet får vi et bilde av en snuskete småforbryter med mislykte ambisjoner om en storslått forbryterbane, men også av en moralsk tvilsom type som oppfører seg dårlig overfor sine medsammensvorne, inklusive de kvinner som kom i hans vei, en mann uten skrupler og ryggrad .

Skadefryd

Rent teknisk går Gjelsvik i dialog med «Levnedsløb» og påpeker med utilslørt skadefryd dens konsekvente løgnaktighet i så høy grad at han nesten demonterer biografisjangeren i dens gjengse form. Man kan også undre seg, ja, til tider irritere seg over de moralske pekefingrene han stadig føler trang til å løfte. At hans bilde av Gjest ligger tett på sannheten, kan likevel ikke betviles. Det er et imponerende stykke arbeid han har levert, framfor alt i kraft av den voldsomme stoffmengden og den grundighet og iherdighet han oppviser i sitt forsøk på å rekonstruere Gjests liv og gjerninger, nærmest dag for dag, for ikke å si time for time.

Men boka handler ikke bare om Gjest, den formidler også på en levende måte mentalitets-, sosial- og ikke minst rettshistorie og tegner et detaljrikt bilde av datidas samfunn belyst gjennom dets reaksjoner på et bestemt individs handlinger. Gjelsvik oppfatter ikke bare Gjest som et unntaksmenneske på avveier, men også som en moderne type, ja, han betegner ham til og med som en av de første moderne nordmenn, «for på mange måter er kriminell virksomhet individualitetens avantgardisme, en vei bort fra det stive og strenge standssamfunnet». Dette er spennende og interessante perspektiver som det argumenteres friskt og originalt for.

Det glatte lag

Gjelsvik skriver godt og krydrer framstillingen med formuleringer som vitner om at han ikke har gravet sitt skjønnlitterære pund ned. Slik sammenlikner han f.eks. Gjest med en annen moderne type: «Tjue år tidligere har Hans Nielsen Hauge vandret langs akkurat de samme veier og stier som ham. Men der Hans Nielsen gikk og strikket, går Gjest Baardsen og kjenner på stabbursdørene. Mens Hans Nielsen Hauge hjalp bøndene med høyonnen, hjelper Gjest Baardsen Sogndalsfjæren dem av med sine eiendeler.»

Slike formuleringer trenger vi, for med hånda på hjertet blir boka noe langtekkelig etter hvert. Som historiker skal Gjelsvik roses for sin grundighet, men som biograf blir han nærmest et offer for den samme. Når vi for n'te gang får en fullstendig liste over hva Gjest har rappet med seg, er tålmodighetens beger i ferd med å renne over. Men kompilatorens søken etter å gi et så fullstendig bilde som mulig, er neppe den eneste drivkraft bak boka. Gjelsvik gir Gjest det glatte lag, men all moralisering til tross vitner teksten om en fascinasjon av den småsnuskete Gjest, avkledd samtlige av mytens fargerike gevanter. For noe må det ha vært ved ham, ellers ville vel ikke myten oppstått? Det må selv Gjelsvik innrømme.