KATALOGSNITT 4,22: To seksere, to femmere, to firere, to treere og en ussel toer er resultatet når Dagbladets Metallica-ekspert Torgrim Øyre vurderer katalogen foran de to Telenor Arena-konsertene denne uka. Foto: Universal Music
KATALOGSNITT 4,22: To seksere, to femmere, to firere, to treere og en ussel toer er resultatet når Dagbladets Metallica-ekspert Torgrim Øyre vurderer katalogen foran de to Telenor Arena-konsertene denne uka. Foto: Universal MusicVis mer

Mesterverk og kalkuner

Dagbladet kaster terning på Metallica-katalogen. Snittkarakter: 4,22.

|||«Kill 'Em All» (1983)Hormoner og raffe riff: Det er ingen tvil om noe helt spesielt var i emning da det nyetablerte San Francisco-kollektivet debuterte med et smell i 1983. Lars Ulrich og James Hetfields New Wave of British Heavy Metal-fascinasjon var giret opp til et tempomettet fyllekalas av grensesprengende riffing og testosteron. Den forsmådde eksgitaristen Dave Mustaine vil nok påstå at han var arkitekten bak det første. Uansett, «Kill 'Em All» var en feiende flott introduksjon til det som skulle bli en ny æra innen metal. Enkelte låtene bærer mer preg av pubertal entusiasme enn godt låtsnekkeri, men «Seek & Destroy», «Whiplash» og «The Four Horsemen» er fremdeles blant katalog-høydepunktene.

Mesterverk og kalkuner


«Ride the Lightning» (1984)Tar steget opp i elitedivisjonen: «Ride the Lightning» kommer ofte litt i skyggen av etterfølgeren og selv om den ikke er like sjangerdefinerende som «Master of Puppets», er den like fullt en av de beste metalplatene som kom dette innholdsrike tiåret. Andrealbumet viser et Metallica som på rekordtid har blitt bråmodne og evner å omsette sine heavy metal-inspirasjoner til storslagne og skarpskårne miniepos. Fra den frådende «Fight Fire With Fire», via udødelige «For Whom the Bell Tolls» og livefavoritten «Creeping Death», til den mektig instrumentalen «Call of Ktulu», styrer Metallica konsekvent unna det meste som kan smake av fyllstoff. Melodisterke «Fade to Black» introduserer også tradisjonen med å ha en ballade som fjerdespor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mesterverk og kalkuner


«Master of Puppets» (1986)Sjangerdefinerende mesterverk: Det er ikke veldig feil å påstå at «Master of Puppets» har utrettet det samme for thrash metal som Black Sabbaths «Paranoid» gjorde for heavy metal. Fra den akustiske gitarklimpringen i åpningssporet «Battery», er det triumftokt helt til mål. Tittelkuttet demonstrerer hvordan man kombinerer melodi, aggresjon og dynamikk til en slagkraftig og effektiv metalcocktail verden til da ikke har sett make til. «Master of Puppets» perfeksjonerer dette spenningsforholdet og fikk for alvor stemplet inn thrash-begrepet i musikkleksikonet. «Welcome Home (Sanitarium)», «Damage Inc» og Cliff Burton-kroningsøyeblikket «Orion» er blant bandets beste.

Mesterverk og kalkuner


«...And Justice For All» (1988)Komplekst og langstrakt: «...And Justice For All» er en meningsdeler. Den bassløse produksjonen blir i overkant flat og merkelig for noen, mens andre hyller den progressive tilnærmingen i låter som tittelkuttet, «Dyers Eve» og «To Live is To Die» som noe av det musikalsk mest utfordrende bandet har gjort. Singelen «One» er et intenst crescendo som også ble bandets offisielle videodebut, og på mange måter det kommersielle gjennombruddet. Mange av dagens metalcore band ser på dette albumet som en av sine viktigste inspirasjonskilder, deriblant Trivium.

Mesterverk og kalkuner


«Metallica» (1991)Setter sjøbein i mainstreamen: Etter en håndfull thrashklassikere, rykker Metallica virkelig opp. Ved inngangen til 90-tallet stupte mye av det etablerte heavy metal- og thrash-hegemoniet i bakken og grønsjen snek seg inn i rampelyset og oppover listene. Med tidenes unnamanøver, klarte Metallica å snu frontkollisjon til rocksensasjon. Bob Rock skrudde utpenslede rifforgier om til en kompakt og superfengende sonisk knyttneve. Med sine økonomiske arrangement, harde groove og klart definerte refrenger tok «Metallica», kremt, balletak på en kollektiv rockeverden. Metallica ble superstjerner og delte både karriere og menighet i to. Selv om mange skrek «sell out», er det likevel ikke mulig å underkjenne det totale hardrockalbumet «Metallica» faktisk er.

Mesterverk og kalkuner

«Load» (1996)Prøver å gjøre ting annerledes, men vet ikke helt hvordan: Med nyetablert status som et av verdens aller største band uansett sjanger er det klart at forventningspresset er følbart. «Load» er lyden av et band som enten har litt for stor tro på sin egen ufeilbarlighet, eller snudd på hodet, er desperat etter å opprettholde sin nyervervede superstjernestatus. Metallicas sjette album tar opp i seg både countryelementer og sørstatsrock uten at den nye eliksiren utøvde nevneverdig med magi. Et par godbiter finner man likevel om man blar litt, både «The Outlaw Torn» og «King Nothing» er artige kuriositeter.

Mesterverk og kalkuner


«Reload» (1997)Oppfølger: «Reload» tar som tittelen indikerer opp tråden fra forgjengeren. Malen er mye godt den samme, men pennen er noe friskere. Blant annet er Marianne Faithfull-samarbeidet «The Memory Remains» og «Fuel» gjengangere i konsertrepertoaret. Men det holder ikke til å løfte et helt poeng.

Mesterverk og kalkuner


«St. Anger» (2003)Trøbbel i familien: Au da, denne må vel i retrospekt betraktes som den store Metallica-kalkunen. Fansen er i ferd med å miste troen og forsøket på å bli et mer eller mindre mainstream rockeband må sies å være mindre vellykket. Metallicas løsningsord ble lo-fi-metal. I et slags forsøk på å være moderne og «street», skrur de produksjonen i fillebiter og det låter ullent og tamt. En del av metalriffene er tilbake, men de har tydeligvis rotet bort bruksanvisningen for hvordan det skal skrues sammen og «St. Anger» raser fra hverandre før den har blitt satt på beina. Innspillingsprosessen er dokumentert gjennom filmen «Some Kind of Monster», som med all tydelighet forteller at det kreative klimaet ikke var helt hva det burde ha vært.

Mesterverk og kalkuner


«Death Magnetic» (2008)Tilbake til røttene: Alvorets time for Metallica. Fem år har gått siden totalhavariet med «St. Anger» og gutta har tydeligvis skjønt alvoret. Produsentdoktor Rick Rubin er hanket inn for å se til at «ånden» er i rommet, James Hetfield er friskmeldt, og et par sommerutflukter med de gamle thrash-klassikerne som hovedfokus skulle peile pila i riktig retning igjen. Og det holder nesten hele veien til mål. Metallica har helt klart latt seg inspirere av ungdomssårene og det er mye flott årgangsmetal her. «Death Magnetic» hadde hatt godt av strammere regi, bedre miks og Lars Ulrich burde tatt noen joggeturer i Bay Area før de gikk i studio, men Metallica ble langt på vei friskmeldt i 2008.

Mesterverk og kalkuner