Mesterverk om europeisk litteratur

Sjelden har norske forleggere fått så mange oppfordringer om å oversette ei bok. Endelig er den her, etter at dansker, svensker og finner, italienere, spanjoler og engelskmenn har hatt den i årevis.

«Mimesis» er mesterverket til legendariske Erich Auerbach om framstilt virkelighet i europeisk litteratur. Boka er på 581 store sider, består av 20 kapitler og har et verdifullt register.

De viktigste verkene fra Det gamle testamente og «Odysseen» til romaner av Virginia Woolf og Marcel Proust, som for eksempel «Rolandskvadet», «Den guddommelige komedie», Rabelais' «Pantagurel», Montaignes «Essays», Shakespeare og «Don Quijote» blir analysert. Mange holder det 18. kapittelet, som sammenlikner Stendhal, Balzac og Flaubert, for det beste. Andre holder på det første, mens Dante-kapittelet som analyserer begynnelsen av tiende sang, vers 21- 78, beundres av alle.

Tolker også våre liv

Det er altså klassikerne som er temaet, storverkene som utgjør Vest-Europas litterære tradisjon. Ingen trenger å være redd av den grunn. Auerbach åpner verkene og får dem til å snakke uten at noen trenger å bøye nakken i ærbødighet. Auerbach gjør ikke bare disse verkene fra fjerne tider tilgjengelig.

Auerbachs verk er ikke blitt berømt først og fremst fordi det gir tankevekkende og forklarende tolkninger av den klassiske litteraturen. Hans verk er blitt en klassiker fordi det samtidig tolker våre liv (som språkbrukere og dermed brukere av stil).

Etter å ha lest dette storverket er man derfor ikke helt den samme. Så blir man vel vemodig når den fryd forvandlingen vekker, går over? Å ja, men det fins en kur: Les det en gang til!

Stilanalyse

Auerbach forsøker i «Mimesis» å utvikle en kultur- og sosialhistorie ut fra analysen av stiler eller forskjellige måter å fortelle på. Han ville vise hvordan virkelighet er representert, og hvilken virkelighetsoppfatning som lå til grunn for stilene eller fortellermåtene.

Stilanalysen skal gi tilgang på forgangen kultur og sosialt liv som ikke kan bringes til veie på annen måte.

Han bygde videre på arbeidene til sin lærer, Eduard Norden, historismen til Giambatisto Vico og estetikken til Hegel. «Min hensikt er alltid å skrive historie,» uttalte Auerbach.

Denne programuttalelsen støttes av bokas tittel «Mimesis», gresk for etterlikning eller etterliknende framstilling. Kunsten skal etterlikne naturen eller virkeligheten. Men dette er et problematisk begrep, for det kan bety at den skal gjenspeile eller kopiere, men også at den skal etterlikne naturen ved å gjøre som naturen, skape arter eller former. Under romantikken skulle kunsten være ekspressiv, mens realismen igjen var mimetisk.

Oversettelsen

Bokas undertittel er en presisering av mimesis, men «Virkelighetsframstillingen i Vestens litteratur» er ikke helt treffende oversatt. «Framstilt virkelighet i den europeiske litteraturen» hadde vært bedre. Forholdet mellom framstilt virkelighet og litteratur endrer seg i det tidsrommet boka behandler. Aftenland (abendländisch) er her en betegnelse på den gamle verden, altså Europa, kanskje også bare Vest-Europa, i alle fall ikke et Vesten som også omfatter USA.

Per Paulsens oversettelse, som ligger tett på originalen, virker også denne gangen solid. Spesiell honnør skal han ha for å ha oversatt alle de lange tekstutdragene på latin, gammelfransk, fransk, italiensk, spansk, tysk og engelsk, som innleder hvert kapittel, og de utallige sitatene i den løpende teksten. I bokas berømte første kapittel, «Odyssevs' arr», gjengir ikke Auerbach Odysseens 19. sang, vers 387- 481, med den vidunderlige gjenkjennelsesscenen med den innskutte villsvinjakten. Det kunne kanskje vært gjort her?

Arne Melberg beklager i forordet at Auerbach «aldri presiserte sin forestilling om 'mimesis'». Har han virkelig ikke skjønt at boka på nær 600 sider er et sammenhengende argument for at dette begrepet kanskje ikke lar seg definere på annen måte?

Hvem skulle ha gjort et mer heroisk forsøk på å definere det? Nei, dette er rett og slett for dumt!

Deretter kommer Melberg trekkende med Paul de Man og «den rene lesning». Ren lesning i betydningen forutsetningsløs lesning står langt fra Auerbachs program! Det virker både gjerrig og uoppfinnsomt å bruke Melbergs forord som sto i den svenske oversettelsen av «Mimesis» i 1998, også i den norske utgaven.

Foreldet?

Kan det innvendes mot Auerbachs program om å skrive historie og å bruke litteratur til å forstå virkeligheten at det reduserer diktningen? Fins det noe høyere mål enn å bidra til å forstå virkeligheten, kan en så edel virksomhet være reduserende? Nei. Tvert om, å isolere kunsten fra slike sammenhenger, det vil si å benekte litteraturens mimetiske funksjon, er å redusere den.

En mer relevant innvending mot «Mimesis» kan være at verket for det første bidrar til å opprettholde et bilde av verdenslitteraturen som ensbetydende med at den består av den vesteuropeisk kanon. Videre at denne hovedsakelig er skrevet av menn.

På dette punktet har tida naturligvis tært på verket. Men her er det viktig å minne om at Auerbach kalte boka sin krigsinnsats. Han skrev boka under krigen, da var det viktig å vise at det tyske språket var noe mer enn kommandorop på krigsskueplasser og fascistisk propaganda, men at det kunne brukes til å fortolke litterære tekster fra fiendelandene. Den holdningen som gjorde dette mulig den gangen, bidrar til å gjøre klassikerne til en ikke en gang for alle fastlagt, autoritær og knektende tradisjon.