Mesterverk

I desember 1994 utkom Sidsel Endresen og Bugge Wesseltofts «Nightsong». Nå har norsk improvisasjonsmusikks mest originaltklingende samarbeid på 90-tallet resultert i oppfølgeren «Duplex Ride»- en øyeblikkelig klassiker så god som noen.

«Duplex Ride» fanger opp det nære, til tider hudløse duo-uttrykket som Endresen (sang og ymse vokaleffekter) og Wesseltoft (piano, synth og enda ymsere perkusjon) har presentert fra scenen de siste åra, og som ikke likner noen andres. Under konsertene bidrar det visuelle bildet av duoens konsentrerte kommunikasjon til å trekke lytteren inn i den ladede musikalske minimalismen, overlatt til CD trer det musikalske og tekstlige innholdet enda tydeligere fram.

Under uforstyrret lytting nagles man til noe jeg ikke har bedre ord for enn «musikkens essens», og det kan være en både deilig og skakende opplevelse.

Klostersang

Sidsel Endresen åpner med et nikk til ekkofylt, middelaldersk klostersang på sitt eget, vokalrike «syngespråk». I nesten tre uakkompagnerte minutter setter hun stemningen før Wesseltoft fanger tonen og pianosøker seg fritonalt over til «50 Ways To Leave Your Lover». Den synger Endresen uten fakter og ornamentikk sammen med Wesseltofts ribbede pianoledsagelse, og formidler hvilken melankolsk sårhet Paul Simons sang egentlig handler om. Middelalder møter moderne Manhattan- det er antakelig den mest forbløffende åpningen på en CD noensinne.

Så fortsetter det med bl.a diktresitasjon til trommeslag, et par sjelfulle amerikanske blåstemninger («River», «Trying Times»), en dobbeltbunnet (minst), høypulset guidet tur gjennom London inntil skjebneferden møter sitt Waterloo, og en vidunderlig liten trøstesang, «Okay» (musikk: H.P. Gundersen). I sin modulerende enkelthet har «Okay» det største norske «hit potential» jeg har hørt siden «Lys og varme».

Overveldende

Før vi kommer så langt har Wesseltoft bygd sin del av helheten med alt fra enkle trommeslag til elektroniske «soundscapes», og Endresen brukt stemmen på en måte som får tungetale til å virke som barnlig aftenbønn i forhold («Six minutes or so»). I det hele tatt er duoens samlede uttrykksrikdom overveldende, og Endresens egne tekster, samt dem hun har valgt, gjemmer ingen overflødige ord eller tanker.

De 11 sporene er nennsomt føyd sammen til en helhet, og for meg lyder «Duplex Ride» som et mesterverk som ikke bare vil tåle tidas etterprøving, men vokse seg stort- veldig stort. Jeg tror faktisk ikke det lages musikk som dette noe annet sted på kloden.