- Å skrive fram ei tydelig verd, som Helge Torvund sier i en leksjon, er ikke alltid like lett. Det er derfor dikt kan ende opp med å bli tuftegrå i stedet, sier oktoberpoeten Irene Larsen (38) fra Nord-Troms.
Nynorsk
Karin K. er Irenes mellomnavn, og de har så langt gjort nytten som forfatternavnet til diktene hennes.
Hun skriver dikt på nynorsk fordi nordtromsdialekta hennes ligger mye nærmere nynorsk enn bokmål. Dessuten synes hun den personlige uttrykksformen i dikt kler nynorsken. Men ellers går det på bokmål.
- Ordlista er flittig i bruk, forteller hun.
Inspirerende lærer
Irene er gift og har fire barn i alderen tre til tolv år. Hun mangler derfor ikke fritidssysler, men synes å skrive dikt er en utmerket måte å koble av på.
Hun alltid har likt å skrive. På videregående skole hadde hun en norsklærer som lot elevene eksperimentere mye med tekster i ulike sjangre.
- Det har likevel ikke blitt mye skriving før i mai i år, fortsetter Irene. - En nydelig nordnorsk forsommer gjorde at jeg satt mye ute og leste dikt. Etter hvert inspirerte dette også til skriving og utover sommeren og høsten begynte det å tulle på seg, forteller hun.
Irene oppdaget Diktkammeret i september. Det ble en kjempeinspirasjon.
- Det å lese andres dikt og samtidig få ris og ros på egne setter ofte i gang kreative prosesser. Merker at jeg bruker sansene på en annen måte nå enn tidligere. Ord og setninger dukker opp i mange slags situasjoner og da noterer jeg dem ned på det jeg har for hånden; servietter, konvolutter og alt mulig rart.
Les oktoberdiktet
Å skrive fram ei tuftegrå verd
Ser på fargekartet
kjenner meg i
tuftegrått
humør
det må bli eit
tuftegrått
dikt i dag
ja
tar fram penna
skriv fram
ei
verd i
rødt
og ei anna i
grønt
brettar saman
stryk fingrane
fram og
tilbake
blei ei
fin verd
dette
trur faktisk
at eg vil
forstørre
og ramme
ho inn
og
Juryens begrunnelse
Det vert hevda at ordet poesi opprinneleg har tydinga; å skapa. Ein kan hevda at dette er eit dikt om å skapa, eit metadikt, men samstundes er det halde i eit så enkelt og direkte språk at det minner om nyenkle ting som kom inn i norsk litteratur for lenge sidan. Men den naive gleda av sansa fargar som vert sett opp mot det tuftegrå humøret i utgangspunktet, er frisk og ny, og skapar fine kontrastar og samstundes fin fargesamansetning, grått mot grønt, grått mot rødt. Me er einige med diktaren: det «blei ei fin verd dette».
Poesien kan sjølvagt vera med på å røska opp i våre konstruerte sanningar og forsvarverk, men også, som her, minna oss om det vakre og dei små gledane me kan skapa. Diktet viser kva små svarte bokstavar på kvit born kan få til å skje i learen. Gjennom å ta i bruk sansane, syn og det taktile ved fingrane, gjev orda oss her ei konkret kjensle av at det er mogleg å skape eit vakkert bilete og gje det til seg sjølv og til andre. Og slutten på diktet viser både styrken og avgrensinga ved ei slik skapt verd.
For juryen,
Helge Torvund.
Juryen besto denne gangen av Kristian Rishøi, Unn Conradi Andersen, Maria Børja og Helge Torvund
- Delta med dikt i Diktkammeret!