Metadon - ikke nok

DAGBLADET HAR avdekket sjelløs byråkratisme og ufølsom moralisme i metadon-behandlingen. Jeg følger opp 3 klienter i legemiddelassistert rehabilitering i Trondheim. (LAR-Midt). Den ene i 3 år. Jeg har fått innsyn i en sjanseseilas med mennesker som vi ellers ikke finner i helsevesenet. Istedenfor smul sjø av saklighet og empati møter vi en brottsjø arkaisk mistro til misbrukerne. Min første klient, nå 40 år, hadde et eksessivt misbruk i 25 år, da vi søkte LAR-Midt. Vi slåss i 2 år mot en samlet hybris (hovmod) i LAR-Midt, sosialkontor, m.fl. for å bli forstått og tatt inn i varmen. Hun har i dag et «nytt liv», mentalt, sosialt og familiært. Jeg deltar i ansvarsgruppemøter og følger henne opp i psykoterapi. Psykiatrien har vært en helt avgjørende medspiller for å holde oppe motivasjon og styrke i møter med harde psykiske konfrontasjoner. Trygde- og sosialetat er her ignorante, ikke sensitive og oppfører seg irrelevante. Inklusjonskriteriene til LAR konsiperes på «harde fakta» som misbrukets lengde, hvilken type, boligforhold, økonomi m.m. Det er medisinsk, biologisk tenkning og lite rom for annet i behandlingen. Klienten blir ikke initialt vurdert i forhold til egostruktur, selvinnsikt, krisereaksjoner, realitetsorientering, fortolkningsevne m.m. Egenskaper og ressurser, eller mangel på slike, vi konfronteres med daglig. Det er få normative krav til psykiatriske/psykologiske terapitiltak. Psykiateren er marginal i LAR. Klientene derimot ønsker hjelp i et større perspektiv. Det er patetisk at mange må forholde seg til LAR som troende katolikker til paven. De er redde for å bli ekskommunisert. De sliter for ikke å sprekke på stoff mens de prøver å være ydmyke og undertrykker sine frustrasjoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

KOMUNIKASJONEN er en reminisens fra 50-åras paternalske overlegefrase: «hvordan har vi det i dag? ». Klientene er mer opptatte av å spille «flink» pasient til overlegens behag enn å bli friske. Mange klarer ikke skuespillet. Problematferden blir en ubehagelig, subjektiv opplevelse for de ansatte og møtes med sanksjoner og naiv pedagogisk førstehjelp Den blir ikke et naturlig objekt for en prosessutvikling men oppfattes som irriterende snubletråder mot rusfrihet. Klientenes sprekk skyldes oftere mangel på kvalitet og profesjonalitet i systemet enn klientens «motivasjon» og «karakterstyrke». Rusmisbrukere har levd et langt liv i løgn. De er upålitelige, frekke og selvopptatte. De banner og skjeller oss ut. De er eksplosive og aggressive. Dette møtes med diffuse holdninger hvor eksklusjon ligger i luften dersom uforskammetheten fortsetter. Livsstilen må avlæres over lang tid. Med tiden raser skjelletter ut av ukjente skap. Den sederte, tåkelagte hjernen våkner; minner dukker opp.

Konfrontasjon med tidligere atferd gir smerte, fortvilelse, skamfølelse og angst. Tunge depresjoner ligger latent. Det åpenbares gradvis hva slags liv som er levd. Klienten er fratatt barn. Man har prostituert seg. De har ranet og bedratt sin egen familie, begått angiveri til politiet, pushet stoff og kanskje satt overdose på kjæresten. Metadonbehandling må ta sikte på en personlighetsendring over år, ellers er den dødfødt. Mot traumene fra underbevissthetens erupsjoner er selv metadon forgjeves.