Metadon- og heroindebatten

I Dagbladets kronikk den 20.1.98 konkluderer forsker Knut Papendorf med at en bør overveie heroinforskrivning for «langtkomne narkomane». Hans sluttargument viser til overdosedødsfall i Norge, smittefarlige sykdommer og høy kriminalitet. I sitt detaljrike motinnlegg 26.1. slår lederen for Ungdom Mot Narkotika, Randi Ledaal Gjertsen, hardt ned på slike og lignende forslag. Hun mener at Norge bør holde på sin restriktive politikk.

Jeg har jobbet med akutte rusgiftproblemer i Oslo siden 1977. Sist var jeg prosjektleder for Overdoseteamet. I dag er teamets oppgaver integrert i Oppsøkende Tjeneste. På en studietur i fjor høst var jeg i Tyskland, der jeg besøkte Frankfurt am Main, og videre i Sveits, der byene Zürich, St. Gallen og Bern sto på programmet. Sentralt for meg på denne turen var nettopp metadon- og heroinforskrivning og de resultater en hadde oppnådd med hovedvekt på opiatrelaterte overdoser og dødsfall.

På bakgrunn av debatten så langt synes jeg det i dag blir riktig å spørre: Er det i det hele tatt mulig å finne fram til løsninger ved å studere isolerte tiltak? Jeg mener vi bør erkjenne at svaret er nei . Tiltak som metadon og heroin, samt tidsbegrensede politiaksjoner på gata og tvangsbehandling, har kun kortvarig virkning overfor altfor få brukere. Jeg kan ikke skjønne at ett eller to av de nevnte tiltakene alene kan gi håp om å løse problemet. Derfor er jeg redd for at samfunnet bruker opp det lille som er igjen av energi og entusiasme.

Jeg mener å kunne se at politikere i Norge i altfor stor grad vedtar isolerte tiltak som for eksempel tvangsbehandling. Skjer ikke dette hovedsakelig for å tilfredsstille velgere og interessegrupper framfor å løse problemet i sin helhet? Debatten om slike vedtak legger et røykteppe over det som burde være sentralt i den problemløsende prosessen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med dette som bakgrunn er den aktuelle heroindebatten igjen en debatt om et enkelttiltak uten relevans for Norge. Derimot har de land som gjennomfører forsøk på den aktuelle målgruppen, i flere år arbeidet med narkotikapolitiske målsettinger. I Tyskland og i Sveits er hovedmålet ikke å øke livskvalitet for brukerne, hovedmålet er å redusere skaden på samfunnet. Helt konkret: å rydde gatene for narkomane.

Et vesentlig tiltak i disse byer er å oppnå kontakt med målgruppen og å holde på klienten. Før tiltakene ble iverksatt, var det få i de åpne narkotikascener som tok kontakt med sosiale myndigheter. Heroinprosjekter beregner sin «Haltekraft», de måler ikke hvilken livskvalitet klientene oppnår. Statistikken oppgir hvor mange som har kommet seg i jobb deler av året. Men det måles ikke hvordan flertallet av klientene opplever å pendle til og fra heroinklinikken i mer eller mindre dopet tilstand. 0,5 til 0,7g 100% ren heroin daglig tilsvarer 1 til 1,5 gram gateheroin i Oslo. Det er mye. Det er for mye.

I Norge er det ingen tvil om at målgruppen er i varig og hyppig kontakt med sosialvesenet. Målsettingen i Tyskland og Sveits er å fange målgruppen i et apparat, med andre ord, å oppnå en situasjon som kan sammenlignes med den vi har i Norge. Alle tre land vil oppleve at dette ikke løser problemet, men er en forutsetning for problemløsende tiltak i framtiden.

I Oslo varierer kvaliteten på illegal heroin, men det meste inneholder 45% rent virkestoff. En har ikke kunnet påvise en sammenheng mellom antall dødsfall og variasjonen i stoffkvaliteten. Obduksjonsrapporter viser at kun en del av dødsfallene kan forklares med mengde morfin i blodet til de avdøde. En nordisk konferanse om emnet i 1994 konkluderte med at overdosebegrepet er noe misvisende. I langt de fleste tilfeller er overdosen en vanlig rusdose som en eller annen dag fører til overdosesymptomer. I klartekst betyr det at alle som bruker heroin, kan oppleve overdose en eller annen gang.

Slik kunnskap fører til store problemer i det forebyggende opplysningsarbeidet overfor brukere. Det finnes ingen «trygg dose». Også i heroinklinikker i Sveits er man i høy beredskap i forhold til overdose blant konsumenter.

Om en ønsker å hindre overdosedødsfall ved hjelp av metadon eller heroin, må flest mulig heroinbrukere medisineres over tid. Brukere som er i fast arbeid og som leilighetsvis bruker opiater, de som løslates fra fengsler, de som avslutter et behandlingsopphold, samt yngre mennesker som har brukt ecstacy, bør medisineres for å forebygge overdosedødsfall.

Å argumentere videre ville etter min mening være nok et blindspor. I stedet vil jeg rette fokus mot det jeg mener er det helt sentrale i forhold til utviklingen av overdoseproblematikken i Norge.

Den iøynefallende økningen av overdoser i Oslo ved utgangen av 1991 førte til at Sosialdepartementet på en måte «presset» Oslo kommune til å reagere. Presset kom i form av en bevilgning på kroner 15 mill. som var øremerket til innsatsen overfor hardt belastede stoffmisbrukere i byen. Bevilgningen av «straksmidlene» gjorde det umulig for Oslos politikere å vise til trange økonomiske rammer. Dermed var Oslo tvunget til handling. Oslo rådhus oppnevnte en styringsgruppe for «straksmidlene», og sammensetningen av gruppen er etter min mening ytterst interessant. Ved siden av representant for sentraladministrasjonen ble det oppnevnt representanter fra

  • etaten for akuttmedisinske tiltak,
  • rusmiddelbehandlingsinstitusjon,
  • tiltak for bostedsløse,
  • Kirkens Bymisjon og
  • Oslo politikammer ved narkotikaavsnittet.
    Styringsgruppen gikk på tvers av etatsgrenser, og mandatet inneholdt en konkret beskrivelse av problemet som skulle løses. Dette mandatet ga grunnlag for konkrete prosjekter i kjølvannet av de statlige straksmidler. Overdoseteamet, Hjelp uten Betingelse, Pro-sentrets kafé, en avrusningsenhet, boligprosjekter mv. kan nevnes.
    Styringsgruppen ble lagt ned i 1993 og «div. prosjekter» ble overført til kommunens nye Rusmiddeletat. Byråkratisk smålighet som lønnsfastsettelse og administrativ struktur har preget hverdagen siden. Evaluering og nytilpasning av arbeidsmetoder og tilbudsformer er nedprioritert.
    Min påstand er at den bevisste satsingen på samarbeidet på tvers av etatsgrenser i Oslo har ført til en vesentlig forbedring av tilbudskvaliteten. Dermed er ikke problemet løst, men et skritt i riktig retning er tatt. Etter dette første skrittet har samarbeidet stagnert i byråkratiets irrganger.
    En lignende situasjon oppsto for 16 år siden. Å unngå å skade var allerede i 1982 den overordnete målsetning for kommunens rusmiddelomsorg. Dette ble vedtatt fem år før en i Europa utviklet skadereduksjonsprinsippene. Datidens «helseplan» satte de forskjellige tiltak i sammenheng. Denne planen ble «glemt» i forbindelsen med bydelsreformen i 1988.
    Begge situasjoner er etter min mening eksempler på at konkrete behandlingspolitiske strukturer i Oslo, som faktisk fungerte, frafalles uten at de erstattes med nytenkning. Gode erfaringer såvel som konkrete planer blir borte på grunn av mangel på politisk oppfølging og ansvarsforpliktelse. Dermed kommer Oslo i den situasjonen at tiltak mot skadevirkninger av rusgift altfor lett kan betegnes som mislykket.
    Narkotikapolitisk debatt i Norge bør handle om politikernes vilje til å oppnå resultater. Den ideelle målsetting «Rusfrihet for alle» må underbygges med en faseplan der en legger vekt på realistiske delmål. Om så delmålene ikke oppnåes, bør politikerne selv innrømme at deres politikk er mislykket og at endring i strategier er nødvendig.
    For Oslos vedkommende bør en i alle fall forholde seg til fakta som viser at byen viser symptomer på storbysykdommer som krever tiltak. I mitt fagfelt er symptomene synlige særlig på bolig- og aktivitetssiden. Håpløsheten hospitstilværelsen representerer, koster samfunnet for mye.