Metaforisk avsporing

«Snowpiercer» er en bisarr og uforutsigbar lek med sjangerkonvensjoner — helt til den innhentes av sin egen banalitet.

FILM: Bong Joon-hos «Snowpiercer» er en fascinerende film. Den sørkoreanske produksjonen er basert på en fransk tegneserie fra 80-tallet, og er filmet i Tsjekkia med en rolleliste bestående av hovedsakelig koreanske, amerikanske og britiske skuespillere. I så måte er den en film som forener amerikansk actioneventyr, europeisk science fiction og den østasiatiske tradisjonen for å vri på vestlige konvensjoner.

Filmens grunnkonsept er like latterlig som det er lettfattelig: For å bekjempe global oppvarming slapp menneskeheten i 2014 ut et nedkjølende stoff i atmosfæren. Eksperimentet førte umiddelbart til en ny istid som utslettet alt liv på jorda, med unntak av en liten gruppe mennesker som søkte ly ombord i toget Snowpiercer.

Toget er et slags skinnegående cruiseskip som bruker nøyaktig ett år på sin ferd over de nedfrosne kontinentene. Her har restene av menneskeheten innført et sinnrikt klassesystem, med de priviligerte makthaverne plassert nærmest evighetsmaskinen som trekker toget fremover, og underklassen henvist til de trange, mørke vognene lengst bak. Idet filmen begynner er de underpriviligerte i ferd med å planlegge et opprør som skal ta dem ut av deres fattigslige gemakker og inn i maktens sentrum, hvorfra de skal gjennomføre omfattende sosiale reformer.

Karnevalistisk klaustrofobi
«Snowpiercer» er en film som helhjertet omfavner sin b-filmstatus. Den franske originaltegneserien kan på ingen måte anklages for å være subtil i sin samfunnskritikk, men Bongs sentrale regigrep består i å understreke nøyaktig hvor bisart og latterlig grunnkonseptet i realiteten er. Rundt denne kjernen av urimelighet har regissøren konstruert en film som er spekket med minneverdige bilder, uforutsigbare plottwister og små humoristiske detaljer som signaliserer at man ikke kan ta noe for gitt.

Denne kombinasjonen av selvbevisst latterlighet og Bongs unike øye for detaljer skaper tidvis en nærmest berusende følelse av at alt er mulig. Men en film som utspiller seg på et tog har uunngåelig visse begrensninger, og i tredje akt innhentes «Snowpiercer» av sin iboende banalitet: Plutselig er det som om demningen brister og all sentimentaliteten og forutsigbarheten som Bong inntil da har holdt på trygg avstand kommer skyllende inn over lerretet.

Disse scenene blottstiller også hovedrolleinnehaver Chris Evans' svakheter. Evans er en filmstjerne med en nærmest spektaktulær mangel på karisma, og dette fungerer bra så lenge han spiller den handlekraftige revolusjonslederen som handler på ordre fra sitt ideologiske overhode. Men når Bong tildeler ham ansvaret for å håndtere filmens emosjonelle klimaks, faller både han — og historien som sådan — igjennom.

På detaljnivå er det imidlertid mye å glede seg over i «Snowpiercer», og best av alt er de bølgende, teatralske actionsekvensene i sakte film. Her fremstår Bong Joon-ho som en Terry Gilliam som har tøylet sin ustyrlige karnivalistiske kreativitet på en måte Gilliam selv ikke lenger synes istand til.