Metal-ignorans

DET HENDER man av og til blir litt motløs når man leser kommentarer av Akersgatas musikkjournalister.

I sin kommentar den 15. mars savner Sigrid Hvidsten et norsk musikkmagasin som kan etablere seg i markedet. Hun vil ha et norsk svar på Rolling Stone - altså et magasin som kan dekke et større marked enn hva som er tilfelle i dagens musikkpresse. Ære være henne for det.

Men når hun i samme artikkel fremhever blader som Mute og King Size, og glemmer å skrive et eneste ord om Scream Magazine, er det noe som er riv ruskende galt. Nok en gang er det å skrive om tungrock, heavy metal og progressiv rock noe farlig, noe dumt og barnslig, og dette bør selvsagt ikke nevnes. La meg bare få si et par ord om hva Scream har gjort har gjort i forhold til de magasinene hun trekker frem. Vi har holdt på i femten år, overlevd blader som Puls og Beat - gitt ut 94 nummer - utgis månedlig, er blant de mestselgende musikkmagasinene i landet, og feirer i oktober dette år utgave 100. Da er det litt pussig at hun ikke nevner oss med en eneste setning. Riktignok er vi ikke det masseorganet hun er ute etter, men det er da vitterlig ikke King Size heller.

VIDERE ER HUN på utkikk etter et magasin som kan gå i dybden, være smalt, og samtidig være kritisk til dagspressens musikkdekning. Jeg tør å påstå at Scream Magazine oppfyller alle disse kravene. For å spinne videre på dette temaet, så er det i år femte gang Inferno festivalen går av stabelen. Som de fleste med et snev av musikkinteresse vet - er black metal Norges største musikalske eksportartikkel. Likevel ignorerer Akersgata denne festivalen helt og holdent. Det skrives kanskje et par ord om at den skal gå av stabelen, et intervju eller to med de ansvarlige, men anmeldelser og omtale av de aktuelle artistene glimrer med sitt fravær.

Man kanskje klage over at journalistene ikke har den nødvendige ekspertisen til å dekke disse konsertene, men så lenge man anmelder platene kan man vel også anmelde konsertene? Ikke at det førstnevnte skjer i særlig stor grad heller, og når det skjer, er det kun de største gruppene fra inn og utland som omtales, og anmeldelsene er relativt korte; for å si det mildt. Det er altså et faktum at dagspressen så å si ignorerer både metal og progressiv rock, og det er jo ekstra synd så lenge dette landet faktisk har førende artister i begge disse genrene. Lurer på hva som skal til for at denne trenden kan snus?