ENER: Gojira-vokalist Joseph Duplantier fra en festival i Frankrike. Arkivfoto: AFP PHOTO / SEBASTIEN BOZON
ENER: Gojira-vokalist Joseph Duplantier fra en festival i Frankrike. Arkivfoto: AFP PHOTO / SEBASTIEN BOZONVis mer

Metal som får singer/songwritere til å headbange

Gojira trollbandt på Øya.

KONSERT: Franske Gojira er i sannhet et fenomen utenom det vanlige. Utgangspunktet deres er progressiv, knotete og ganske nerdete metal. Men de har en såpass unik formidlingsevne at det som for de fleste ville avstedkomme som introvert og ekskluderende, fremstår som helt naturlig festivalunderholdning for det brede lag.

Det beste eksempelet på det er at selv ikke et av de mest omtalte norske singer/songwriter-stjerneskuddene om dagen klarer å la være å riste på hodet når bandet drar på fra scenen.

De spiller sine takskifter og matematisk anlagte riff med en balletdansers eleganse - Gojira er er rett og slett ren perfeksjon.

Alt fra lyd til fremføring og regi er totalt lytefritt. Slikt kan ofte kvele livet ut av en fremførelse, men Gojira er faktisk bare så gode at kun et strømbrudd eller andre utenforstående faktorer kan hindre dem i å levere.

Bayonne-guttene har en lidenskap for det driver med som nesten er rørende, og publikum skjønner tegningen umiddelbart.

Selve settet er perfekt balanser mellom bandets tre siste plater.

«Backbone» og «The Heaviest Matter of the Universe» får for alvor fart i publikum, og når «Flying Whales» detonerer, blir selv en sped indie-jente så revet med at hun kaster ølglasset sitt over publikum i ren affekt, for så å huke seg ned i ren forbauselse av den spontane reaksjonen.

Trommesoloer er i utgangspunktet langt over streken harry, men Mario Duplantier har så mye groove og finesse at han akkurat kommer unna med det.

«L'Enfant Sauvage» og «Toxic Garbage Iseland» er ren parademarsj og etter en knapp time kan Gojira kvittere ut fra Øya-jobben vel vitende om at både de og publikum har knyttet nye vennskapsbånd.

Totalt briljant.