Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Metalforførere

Deftones leverer muskelmetal, 80-tall og kjærlighet.

CD: Tre år er lang tid uten et nytt album i hyllene i disse nu-metal-dager. Men California-kvintetten Deftones har på sedvanlig vis brukt den tida de trenger, og latt Linkin Park ta seg av salget mens System Of A Down gledet kritikerne. Samtidig har også nu-metalen hatt sine første virkelige kriser - det vil si salgssvikt - og i de etterfølgende debatter er Deftones løftet fram som sjangerens redningsmenn og overlevere.

Mørkt og brutalt

Nå har Deftones alltid vært nu med liten bokstav. Debuten «Adrenaline» er vel strengt tatt bare kontrollert hardcore, mens oppfølgerne «Around The Fur» og «White Pony» vitner om et eksperimentelt metallband like glad i The Cure og The Smiths som Korn. Det selvtitulerte fjerde studioalbumet fortsetter denne utviklingen. Grunnfjellet er harde riff og skrik i kombinasjon med lavmælt vokal og et mer ambient uttrykk. Amerikanske Tool og Faith No More har satt varige men på bandet, som også kan sin Smashing Pumpkins-diskografi. Vokalist Chino Moreno hysjer, hvisker og hyler ut en nesten 50 minutters reise gjennom kjærligheten. Det er mørkt og til tider brutalt og kunne fort blitt kjedelig og forutsigbart.

«Hva f...»

Men Deftones har som Tool en evne til djevelsk å forføre innimellom alt det dystre. Klinisk, kaldt og kynisk ramler de over deg i den massive «Minerva» , mens «Lucky You» er et stykke ambient musikk som gir deg en liten «hva f... holder de på med nå?»-tanke som løfter albumet over det gjennomsnittlige. Moreno høres ut som alt fra U2s Bono til Pumpkins' Billy Corgan. Deftones framstår som et djervt band som makter å tenke utover sjangergrensene og som minner oss om hvor omfattende merkelappen nu-metal er blitt.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media