Metallica - album for album

To kvelder på rad skal Metallica rocke Oslo Spektrum. Dagbladet går gjennom hele katalogen.

De fleste metalfans får vann i munnen når de tenker på noen av Metallicas store og tunge øyeblikk gjennom sin 20 år lange platekarriere. Det hersker liten tvil om at det San Francisco-baserte bandet har levert et par av de viktigste hardrockalbumene i historien - både kunstnerisk og kommersielt.

Men karrieren har også vært preget av dødsfall, intern krangling og alkohol. Og ser vi på hele backkatalogen til Metallica, ser vi at albumene har variert i kvalitet. Men oppsummert ser vi også en vilje til å fornye seg, samtidig som Metallica alltid har hørtes ut som Metallica, og ingen andre.

I kveld og i morgen entrer vokalist og gitarist James Hetfield, trommis Lars Ulrich, bassist Robert Trujillo og gitarist Kirk Hammett et utsolgt Oslo Spektrum. I den anledning går Dagbladet gjennom hele katalogen til et av verdens største rockeband fra debuten i 1983 til i år.

«Kill 'Em All»

(1983)

Fire kvisete gutter med dårlig hår og høyoktansriff låt ekstremt nifse og var på alle måter perfekte til å skremme vettet av de andre rockepudlene. Thrash ble vel langt på vei unnfanget der California-gutta tok for seg av referanser fra britiske metal-bølgen og koblet dem sammen med hardcore og pønkens trang til fart. «Kill 'Em All» er ikke ond i dag, låtene har sine mangler og James Hetfields vokal er altfor tynn. Men den varsler om noe stort.

«Ride The Lightning»

(1984)

Metallica gikk umiddelbart til å verket og viser her en nesten en kanonevne til å vokse. Progrock-elementene og det episke er nå fullt tilstede, thrash-låtene skremmer livskiten av deg i forhold til forgjengeren og gutta byr på klassikere som «For Whom The Bell Tolls» og «Fade To Black», låter som helt klart har sin verdi i dag. Det er mørkt, dystert og Metallica har funnet sounden.

«Master Of Puppets»

(1986)

En av mest soleklare heavyklassikerne. Hetfield, Lars Ulrich, Kirk Hammett og Cliff Burton tar det fullendte steget videre fra forgjengerne og leverer et dynamisk mesterverk av temposkifter, muskelarrangementer, grooves og deilige thrashere. Hetfield synger autoritært om alt fra dop til monstere. «Master Of Puppets» er en styrkedemonstrasjon, og viste for alvor hvor bra metal kan være, også utover den indre skaren av fans.

«...And Justice For All»

(1988)

Metallica stopper her opp sin supersoniske fremgang og tar et steg tilbake kvalitetsmessig. Metallicas fjerde forsøk låter rett og slett spinkelt, og den dårlige produksjonen ødelegger for det som virker som deres mest ambisiøse prosjekt. Låta «One» - en ballade som ender i thrash - ble bandets første hitsingel og ansees fremdeles som en av de store metalklassikerne.

«Metallica»

(1991)

Metallicas «Svarte album» er en oppvisning i hvordan man ender opp på verdenstoppen, og samtidig hvordan man fornyer seg ut av sin egen utpinte sjanger. Metallica gjør ting enklere og glattere samtidig som de skriver noen av sine beste låter. Mange hater heavyballader med god grunn, men vi må vel strengt tatt bøye oss i støvet over eksempelvis «Nothing Else Matters». Metallica ballader seg her helt inn i rockens elitedivisjon. Samtidig er dette siste gang på mange år at Metallica skal nå store høyder igjen.

«Load»

(1996)

Folk kan bli gamle på fem år. Verdens største heavyband er nå kjedelige og prøver seg på noe de ikke helt behersker. Ti år etter styrkedemonstrasjonen «Master Of Puppets» er det nå boogierock og countryelementer som står på menyen. Det blir helt hummer og kanari og Metallica låter falskt avslappet der de nesten krampeaktig prøver å utvikle seg sjøl. Metallica er nå et ordinært metalband med en sinnsyk bra backkatalog. Og det er bare trist.

«Reload»

(1997)

Med masse låter til overs etter «Load» gikk det denne gangen ikke så lenge før Metallica var tilbake. Nå var det heller ikke som å hoppe etter Wirkola, og det er greit at ting ihvertfall høres sintere ut enn et år tidligere. Dessuten byr skiva på et litt sykt, men bra samarbeid med Marianne Faithfull på «The Memory Remains». Denne gangen sitter det raffinerte og det rånete bedre sammen.

«Garage, Inc.»

(1998)

Metallicas takk til deres musikalske oppdragere. Bakgrunnen for «Garage, Inc.», er cover EP-en «Garage Days Re-Revisited» som hadde blitt en bootleg-klassiker. Metallica løste problemet ved å gi den ut på ny sammen med en rekke nyinnspillinger. Mer penger til Ulrich og gjengen samtidig som coveralbumet nok gav en fin ekstrainntekt til artistene. Skiva er mest for fansen, men bandet behandler låtene med respekt samtidig som det høres Metallica ut.

«S&M»

(1999)

Nei. Nei. Nei. Og fy. Metal og symfoni er en vanskelig øvelse, og Metallica får det ikke til. Kanskje de brukte så mye tid på å krangle innad, med Napster eller hva det måtte være, at et forbud mot å gi ut plate hadde vært på sin plass. Albumet er rett og slett dårlig, gigantomanisk og en skuffelse. Ikke trengte de vel pengene heller.

«St. Anger»

(2003)

Metallica er tilbake så sinte de ikke har vært siden «Master Of Puppets». Melodisk henter de delvis fra 90-tallsskivene sine, her og der hører du litt Alice In Chains, Tool, og tittelsporet har en nu-følelse over seg. Men det som hever «St. Anger» over gjennomsnittet, er Metallicas signaturaggresjon og intensitet hentet rett fra 80-tallet.

TILBAKE: Her er vokalist James Hetfield i aksjon under Oslo-konserten for fire år siden. I kveld og i morgen er Metallica tilbake - til to utsolgte hus i Oslo Spektrum.
BASSMONSTER: Robert Trujillo
<B>I GOD FORM:</B> «St. Anger» kom ut i år og viste at de gamle er eldst og rocker hardest.
STYR UNNA: «S&M», hvor Metallica kobler sine beste låter med et symfoniorkester, kan du like gjerne styre unna, i følge Dagbladets anmelder.
KLASSIKER: «Master of Puppets» er en klassiker innen hardrockgenren.
STERK DEBUT: «Kill 'em all» regnes av enkelte som thrashmetallens opphav.