ÅTTE ÅR SIDEN SIST: Metallica er endelig klar med oppfølgeren til «Death Magnetic» fra 2008. Foto: Universal
ÅTTE ÅR SIDEN SIST: Metallica er endelig klar med oppfølgeren til «Death Magnetic» fra 2008. Foto: UniversalVis mer

Anmeldelse: Metallica - «Hardwired... To Self-Destruct»

Metallica har oppjustert selvtilliten

Men behersker fortsatt ikke begrensningens kunst. 

ALBUM: En ting er sikkert som banken og det er at Metallica vil skape debatt uansett hva de foretar seg. Tålmodigheten til fansen er tynnslitt og ventetiden siden forrige album har vært ubarmhjertig lang. Om man ser bort fra kalkunprosjektet, «Lulu», bandet gjorde i samarbeid med Lou Reed, så kan man telle åtte kalenderår siden forrige plate, «Death Magnetic».

Hardwired... To Self-Destruct

Metallica

4 1 6
Plateselskap:

Blackened / Universal

«Den gode nyheten er at det går an å lukke ørene for slikt og kose seg med det som er bra, og det er det heldigvis ganske mye av på «Hardwired... To Self-Destruct».»
Se alle anmeldelser

At ting tar tid i Metallica-universet er ikke noe nytt. Siden den svarte plata gjorde dem til et av verdens største band på begynnelsen av 90-tallet har det tatt stadig lengre tid å forløse et nytt album. Kontroversene har i stor grad økt proporsjonalt.

Om man skal gå analytisk til verks, så er problemet både enkelt og innfløkt. Den enkle forklaringen er at Metallica er et band som hater å gjøre den samme tingen to ganger. Selv om mange holder de fire eller fem første platene, alt etter hvilke skole du hører til, så kan man tydelig se allerede da at bandet ikke var tilfreds med å gjøre den samme plata to ganger.

Når man i tillegg legger på toppen at de har en veldig polarisert fanbase: Den ene fløyen vil ha 1986-thrash herfra til evigheten, mens den mindre puristiske siden sverger til det mer simplistiske, muskuløse og gyngende Metallica som gjorde dem til megastjerner.

Hvem skal bandet høre på, seg selv, den ene eller den andre fløyen? Forrige plate, «Death Magnetic», var et slags minste felles multiplum. Bandet så utvilsomt i bakspeilet mens de skrev låter, samtidig som de fikk stappet inn litt rocka saker her og der.

Entusiasmen over at Metallica spilte metal igjen var umiddelbar, men etter at røyken fikk lagt seg ble det kjapt ganske tydelig at kvartetten også hadde mistet noe av seg selv i prosessen. Det låt skisseaktig, oppkonstruert og hult. Og bar ellers preg av mye klipp & lim.

«Hardwired... To Self-Destruct» er i så måte et annerledes bekjentskap. Det merkes umiddelbart at det er en helt annen selvtillit i låtmaterialet her enn det som var tilfelle på den forrige plata. Den overkomprimerte lyden fra «Death Magnetic» er også skrudd bort, selv om Lars Ulrich fortsatt har sær smak når det kommer til basstrommelyd.

«Hardwired» peker mot debuten, og hissigproppen av en thrasher er en av de korteste låtene Metallica har skrevet på lenge. På «Atlas, Rise!» agerer de metal-arkeologer og plukker med seg litt fra både «Ride the Lightning» og den svarte. Den er kronglete arrangementsmessig, men det er formålstjenlig til en forandring og refrenget løfter virkelig låten.

Det er i det hele tatt mye mid-tempo på «Hardwired... To Self-Destruct». Blytunge «Dream No More» er relativt utypisk Metallica og bidrar til å gi albumet bredde.

Sånn generelt sett, om man for enkelhets skyld skal plassere plata i Metallica-landskapet, så høres det ut som de har latt seg inspirere både av debuten «Kill 'Em All» og «Metallica». Det er mye punka thrash-riff her i fusjon med enklere og tyngre saker. Det funker bra på låter som «Moth Into Flame», «Confusion» og ikke minst den heseblesende avslutningslåten, «Spit Out the Bone», hvor hovedriffet er som snytt ut av nesen på «Metal Militia».

Skal begynne å konkludere, så er det et par ting som er åpenbart. Det som funker, funker bedre enn på lenge. Låtene faller mer naturlig, vokalarrangementene er mye mer forseggjorte enn de har vært på en stund. Det er i det hele tatt mer energi og lidenskap i låtene.

Ankepunktene denne gangen er egentlig de samme som har hengt ved bandet i lange tider nå, det er åpenbart for mange JA-mennesker i apparatet rundt dem. Enkelte av låtene, som den tarvelige Lemmy-hyllesten «Murder One», tomgangseposet, «ManUNkind», og «Am I Savage» - alle på plate nummer to på dette dobbeltalbumet, kjennes totalt overflødige.

De sliter også noen ganger med å avslutte låtene, de bare går og går uten at de egentlig trenger å trekkes ut i langdrag.

Den gode nyheten er at det går an å lukke ørene for slikt og kose seg med det som er bra, og det er det heldigvis ganske mye av på «Hardwired... To Self-Destruct». Om man klarer å forholde seg til at det er et håpløst konsept å konkurrere med nostalgien da. Metallica kan aldri vinne over sin egen fortid, det premisset må ligge i bunn.