Nate Dogg var mannen som kunne få de mest kyniske kavalkader av krasse kjønnsord til å høres ut som silkemyke soulserenader. Et bindeledd mellom klassisk soul, hip hop -og det som er i ferd med å blomstre opp i kjølvannet av begge deler. REUTERS/Fred Prouser/Files
Nate Dogg var mannen som kunne få de mest kyniske kavalkader av krasse kjønnsord til å høres ut som silkemyke soulserenader. Et bindeledd mellom klassisk soul, hip hop -og det som er i ferd med å blomstre opp i kjølvannet av begge deler. REUTERS/Fred Prouser/FilesVis mer

Metamoro

En grisete klassiker fra nittitallet fikk endelig sin romantiske åttitallsmotpart - i 2015.

Det var et kjent fenomen i den kaliforniske gangsterrappens barndom eller kanskje gullalder, et sted mellom slutten av åttitallet og midten av nittitallet. Man tok en gammel soulslager, enten fullstendig uskyldig og full av søtladen romantikk, noen ganger fulladet med innuendo. Og laget sin egen grisete, og noen ganger rent ut misogyne vri. Slik ble Bootsy Collins eviggrønne «I'd Rather Be With You» til NWAs muligens hakket mer forglemmelige «I'd Rather Fuck You». Eller hva med Suga Frees langt mindre androgyne, og en smule mer misogyne takeen viss Princeklassiker?  

Etterhvert ble rapmusikken, og pussig nok kanskje særlig gangsterrappen, mer konvensjonelt musikalsk utover nittitallet (dels pga innstramminger i sanksjoner mot uatoriserte samples). Med den utvidede bruken av sessionmusikere og vokalister (som i sangere, ikke bare "snakkesyngere"), ble selvsagt også musikken mindre avhengig av å ta utgangspunkt i originalkomposisjoner. Man sto friere til å heller ta utgangspunkt i en generell "vibb". 

Slik tilfellet er med en av gangsterrappens virkelige standardlåter. «Ain't No Fun» er den kanskje aller mest minneverdige enkeltlåten på debutalbumet til Snoop Doggy Dogg (som han het dengang). På tross av at den aldri ble sluppet som offisiell single, muligens/sannsynligvis på grunn av det lite radiovennlige (og ærlig talt ikke spesielt kvinnevennlige) tekstmessige innholdet:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Just lay back, and open your mouth
Cause I have never 
met a girl
That I love 
in the whole wide world»

Rammehistorien om en groupie som må betjene hele entouragen om hun skal forvente seg tilgang til Snoop, står imidlertid i en viss kontrast til den musikalske formen. Særlig det mesterlig enkle åpningsverset og refrenget til Snoops syngende sidemann Nate Dogg, men også det grunnleggende groovet ligger så stilsikkert nært en viss romantisk strømning innen åttitallssoulen, at undertegnede garantert ikke har vært alene i å ta seg i å lure på hva originallåten de tok utgangspunkt i egentlig var.

Den eksisterer imidlertid ikke. «Ain't No Fun» er en originalkomposisjon. Som når det kommer til det rent musikalske (altså ikke-rapmessige, i denne sammenhengen) må tilskrives Dr. Dre og ikke minst den tidligere korgutten Nate Dogg. En virkelig minneverdig originallåt, såpass minneverdig at den selv har endt opp som utgangspunkt for senere artisters låter -sjekk for eksempel åpningsfrasen på Mark Ronson og Keyone Starrs flotte (og relativt ferske) «I Can't Lose».

På sitt helt ferske debutalbum tar duoen Tuxedo sitatbruken minst et par metasteg videre. Tuxedo består av retrosoulsangfugl Mayer Hawthorne og beatmaker/produsent Jake One -to doldiser innen det man kan kalle undergrunnsrap, dengang de møttes for snart ti år siden. I en felles interesse for nettopp åttitallssoul og -funk, musikk som pussig nok farger selv toppen av hitlistene når de nå endelig slapp sitt debutalbum for noen uker siden. Allikevel navngir de, ved siden av grupper som Slave, Zapp, Chic og Shalamar, som sine ledestjerner også gangsterrapprodusenter som (Tommy Tee-favoritten!Battlecat og DJ Quik -og ikke minst Nate Dogg (RIP).

Det er nemlig gjennom sin oppveksts musikk, nittitallets gangsterrap, at Hawthorne og Jake One først fant og fortsatt filtrerer sin fascinasjon for åttitallets soul og funk. Og for å virkelig hamre gjennom dette poenget, avsluttes albumet med bravurnummeret og singelen «Number One». Som er et forsøk på å rekonstruere den tenkte, ikke-eksisterende, fiktive originalsangen til nettopp «Ain't No Fun». Og som en velkommen bonus, og årsaken til at vi altså skriver om dette i en spalte om tekst i (rap)musikken, går de også trofast motsatt vei når det kommer til budskap. Den krasse, kyniske og både kjønnslige og kjønnede «Ain't No Fun» blir, naturligvis, her til en naiv, romantisk og i bunn og grunn veldig søt betingelsesløs kjærlighetserklæring på dansegulvet: 

 

«Cause I have never met a girl
Quite like you in the whole wide world
Oooh!»

Man kan knapt gjøre annet enn å elske en slik tilnærming. Selv om en viss (heldigvis fortsatt pågående) amerikansk rettsprosess for tiden står i reell fare for å gjøre slike inspirerte (i ordets rette forstand!) musikalske grep, og medfølgende magiske momentum, til noe tilnærmet en umulighet. Bank i bordet!