Metodiske malere

«Det er ikke farlig å være intellektuell på paletten, det er verre på bildet...» Jan Valentin Sæthers ord på slutten av Johannes Røds «Kunstneren i atelieret» har ikke bare gyldighet for den klassisk figurative akademiprofessoren, men gjelder også mange av de 20 malerkollegaene man møter i denne boka.

Rent definitorisk er et maleri noe så enkelt som at fargestoff i bindemiddel påføres en flate, men metodene synes like mangfoldige som de kunstnerskapene Rød går inn på. Både som teknisk konservator med lang tjeneste i Nasjonalgalleriet og underviser ved Statens Kunstakademi, har forfatteren det kunnskapsmessige grunnlaget for å gå inn som likemann i ateliersamtalene. Kunstnerne er ikke bare sjeldent konkrete på dette feltet, men viser også et reflektert og velbegrunnet syn på sine virkemidler. Derfor kan kommunikasjonen over paletten åpne mot videre perspektiver enn fordeler og ulemper med den hurtigtørkende akrylfargen, og andre rent malertekniske spørsmål.

Kutter ikke bånd

Boka gjør det helt klart at dagens malere ikke har kuttet båndene til sine forgjengere, men står i dialog med den tradisjonen de er utløpere av. Bak Svein Johansens flytende malte figurasjon ligger en selvkomponert preparatur og årelang utforsking av 20- 30 andre. Han rår over en verkstedskunnskap og faglig kompetanse som sikkert kan måle seg med mange av de gamle mestrenes, men har aldri gjort noe vesen av det. Riktignok var Johansen kjemisk skolert før malerlysten tok overhånd, men han understreker at spesialiteter som egenprodusert blysåpe er teknisk nyttig, men ikke noe kunstnerisk vidundermiddel. Johansen sammenlikner slik kunnskap med den tekniske beherskelsen som kreves av en dyktig pianist, og kollegaen Svein Bolling er inne på noe av det samme når han snakker om fargen og paletten som «et klaviatur» man må kjenne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv yngre kunstnere som Harald Fænn og Thorbjørn Sørensen med generasjonsmessig aversjon mot det autentiske strøket og airbrush/sprayboks som viktige redskaper, betoner betydningen av full kontroll med de finstilte virkemidlene. Fænn avfeier «feinschmecker-delen» ved presisjonen, men drives av et visuelt begjær som får ham til å utstå det manuelt møysommelige og den tidkrevende kjedsomhet ved å oppnå denne virkningen. For den som rynker på nesa av graffiti-hjelpemidler i maleri, skal det bare bemerkes at de er dyrere i bruk enn tubemaling. Motsatt sverger så vel Olav Christopher Jenssen som Ida Lorentzen til fineste kvalitet kunstnerfarger, for dermed å markere en kvalitativ karakter til sitt fag.

Strengt metodisk

Marianne Heske står fjernest fra kollegenes tradisjonsforankrete og håndverksmessige metoder gjennom å anvende en maskinell prosess i sluttfasen, mens Bjørn Carlsen faktisk tar Edvard Munch på ordet ved å presse malingen til lange «lisser» gjennom en sprøytespiss. Begge framstår imidlertid like strengt metodiske i sitt arbeid, og Carlsen har sågar målt de ulike fargenes absorberende og lysreflekterende evne med instrumenter på Jotun fabrikker. Slik kaster Røds verkstedssamtaler lys over og eliminerer romantiske forestillinger om atelier-arbeidet, og Per Olav Torgnesskars fotografiske følge gjør boka til øyenslyst. Full innsikt i det tekniske kan likevel ikke blottlegge maleriets kreative karakter, noe Kjell Torriset henviser til som et nødvendig «uromoment i praksisen».