Suspendert: Dirigenten James Levine er beskyldt for seksuell trakassering av flere unge menn. Foto: NTB scanpix
Suspendert: Dirigenten James Levine er beskyldt for seksuell trakassering av flere unge menn. Foto: NTB scanpixVis mer

#MeToo:

#MeToo i den klassiske musikken har såvidt startet

Berømte dirigenter må gå. Det er på tide.

Kommentar

Det begynte som vi husker med fallet til en mektig amerikansk filmprodusent. Den påfølgende Metoo-kampanjen har siden avdekket uverdige forhold ikke bare i kulturlivet, men også i samfunnsliv, business og politikk. Skandalene har nådd den klassiske musikken. To verdensberømte dirigenter er i disse dager involvert i anklager om seksuell trakassering og enda mer alvorlige forhold.

James Levine var i 40 år musikalsk leder og dirigent ved Metropolitan-operaen i New York, en av verdens fremste scener. Han er nå fratatt alle sine kunstneriske oppgaver der, mens Boston Symphony Orchestra har stoppet alle fremtidige oppdrag. Charles Dutoit har mistet jobben ved Royal Philharmonic Orchestra i London, samt æresdirigent-tittelen i Philadelphia-orkesteret. Det er prisverdig at noen med makt i kulturlivet tar affære i slike saker. Disse anklagene rammer utøvere i den kunstneriske eliten, men jeg tror dette bare er begynnelsen.

En undersøkelse gjort nylig av britiske Incorporated Society of Musicians (ISM) er nedslående lesning. Nesten 65% av de spurte medlemmene fortalte om opplevelser av seksuell trakassering i sitt yrke, og 77% av disse oppgav at hendelsene ikke ble rapportert fordi de var redd for å miste jobben. Enda verre er informasjonen om at 72% av de negative opplevelsene fant sted hos frilanserne. Musikere i orkestre og ensembler synes å oppleve dette i noe mindre grad. Tallene er uansett dramatisk høye og må få konsekvenser.

Det er ikke så lett å få innsyn i den klassiske musikksjangeren. Hvilke artister som lykkes i en beintøff internasjonal konkurranse preges ofte av tilfeldigheter. Bransjen er ikke akkurat preget av åpne og demokratiske prosesser, det er nettverk, makt og penger som gjelder. Management, plateselskap, store orkestre og festivaler er noen av de viktigste aktørene.

Samtidig finnes det en overflod av skuespillere og musikere som søker berømmelse og ofrer liv og helse for å lykkes. De øver beinhardt i mange år og setter seg i stor gjeld. Når det ikke er likeverdige maktforhold og kunstneriske beslutningsprosesser er skjult, vil det uten reell åpenhet være grunnlag for diskriminering, dårlig behandling og seksuell trakassering i bransjen. Undersøkelsen fra ISM forteller at musikkonservatorier og skoler også er arenaer for dette.

Norske orkestre har relativt gode rammebetingelser med etablerte konserthus, offentlige tilskudd og stabil administrativ kapasitet med egen HR-tjeneste. Det er heller ikke en genierklært maestro som sitter på toppen og bestemmer det kunstneriske alene. Et programråd er opprettet - med representanter for musikere, administrasjon og kunstnerisk ledelse - som styrer repertoarvalg og gjesteartister. Direktøren med sin stab håndterer de økonomiske rammene og det praktiske arbeidet ellers. Det er også et etablert prinsipp at et styre for et offentlig finansiert teater eller symfoniorkester ikke legger seg opp i kunstneriske spørsmål.

LikeveI er det slik at mer enn 300 kvinnelige norske sangere under oppropet #visyngerut har gått ut og krevd slutt på seksuell trakassering i den klassiske musikkbransjen. Det er vesentlig at beslutninger som ofte har direkte konsekvenser for skuespillere og musikere, gjøres åpent og redelig. Krav til kunstnerisk kvalitet og økonomiske rammer spiller selvsagt inn, men det må alltid være et fungerende kollegium i organisasjonen som samlet står bak beslutninger om drift og ressursbruk.

Her er vi ved kjernen av problemet med trakassering i alle varianter. Personer med makt viser en grunnleggende mangel på respekt og anstendighet. Det spiller ingen rolle hvor god kunstner du er hvis du mangler disse basiskvalitetene. Derfor er det bra at berømte dirigenter og andre som overtrer disse grensene får sparken i vanære. Vi trenger de ikke.

Spørsmålet er om det blir verre før det blir bedre.