JEG OGSÅ: #Metoo kom som en støtteerklæring til de mange kvinnene som hadde turt å si ifra om trakassering og overgrep fra filmprodusenten Harvey Weinstein, skriver Amanda Schei. Foto: AFP PHOTO / NTB scanpix
JEG OGSÅ: #Metoo kom som en støtteerklæring til de mange kvinnene som hadde turt å si ifra om trakassering og overgrep fra filmprodusenten Harvey Weinstein, skriver Amanda Schei. Foto: AFP PHOTO / NTB scanpixVis mer

Seksuell trakassering:

#metoo-kampanjen handler først og fremst om å få menn til å åpne øynene

Kvinner vet allerede.

Meninger

Det er ingen som har påstått at all form for uønsket seksuell oppmerksomhet er like ille. Det er heller ingen som sier at alle menn er forferdelige-og-la-oss-alle-bli-lesbiske-og-ikke-ha-noe-med-disse-testosteronvesenene-å-gjøre.

Spaltist

Amanda Schei

er masterstudent i filosofi ved Universitetet i Bergen. Hun har tidligere vikariert som debattansvarlig i Dagbladets lederavdeling.

Siste publiserte innlegg

Likevel må budskapet inn med teskje hver gang. La oss sette voldtekt og seksuelle overgrep i parentes denne gang. Det er dessverre noe for mange kvinner har opplevd i en eller annen form, men seksuell trakassering er noe så og si alle kvinner har opplevd.

Det er poenget med #metoo-kampanjen og var poenget med #jegharopplevd-kampanjen i 2015. Disse kampanjene oppsto relativt spontant og spredde seg som ild i tørt gress.

Kort fortalt – kvinner som gir et lite signal om at ja, jeg og har opplevd slike ubehageligheter. Du er ikke alene.

#Metoo kom som en støtteerklæring til de mange kvinnene som hadde turt å si ifra om trakassering og overgrep fra filmprodusenten Harvey Weinstein. For å vise hvor normalt dette er – og at vi derfor bør prøve å holde oss for gode til å mistro og dømme disse kvinnene. De risikerer mye ved å stå frem. Når vi skriver «me too» på Facebook handler det ikke om å si at vi nødvendigvis har opplevd noe straffbart selv. Det skal som kjent mye til før det straffer seg å trakassere, både i Norge og i andre land.

Men det handler om at vi gjentatte ganger gjennom et liv har kommet i situasjoner der vi blir behandlet som et objekt. Der noen behandler oss kun som kropp. Seksualiserer i situasjoner der det er helt upassende. Catcaller, misbruker sin makt, klår på dansegulvet, følger etter, ikke tar oss seriøst i møter, stirrer på utringingen mens vi snakker, slutshamer, flørter på en aggressiv måte og i upassende situasjoner.

Det er det at vi helst ikke bør gå hjem alene om kvelden, at vi helst ikke bør backpacke alene, at mødre fortsatt må be jentene sine om å passe seg for gutter med «edle motiver», for det er ikke alltid vi kan stole på de som vil ta oss med hjem på nach. Det er alle de små tingene oppsummert.

Derfor vet vi hva disse kvinnene snakker om, selv om vi kanskje ikke har opplevd noe like ille selv. Vi har alle møtt en mann vi helst vil unngå å være alene i samme rom med. Tanken på at en slik en skal holde karrieren din i hendene sine er skremmende.

Heidi Helene Sveen satte godt ord på dette i boka «Såpass må du tåle»:

«I løpet av et ganske typisk livsløp kan summen av større eller mindre hendelser der man som kvinne reduseres til seksualisert kropp, bli ganske stor. Hvis vi tar med alle gangene kvinner observerer hvordan andre kvinner reduseres til kropp, kan summen til slutt bli overveldende».

Jeg også: Først og fremst sender vi disse signalene til menn – de samme mennene som på død og liv skal ut og lage rabalder hver gang kvinner snakker om disse tingene. Kvinner vet.

Det som selvfølgelig skjer, er at enkelte menn henger ut kvinner som forteller sine historier. Som for eksempel Kjetil Rolness, på sin Facebook-side, som har såpass mange følgere at det kan regnes som et offentlig fora. Det skjedde også denne gang, som en reaksjon på kulturredaktør i Aftenposten, Sarah Sørheims, kommentar:

«For hver historie som kommer ut, blir det litt enklere for kvinner å grave i gamle minner, omtolke erfaringer, lage traumer av trivialiteter, og mane fram et samfunnsproblem av enorme dimensjoner», skriver Rolness.

Nei, dette er ikke et veldig utbredt problem, Rolness. De aller fleste tilfeller av seksuell trakassering blir aldri meldt inn noe sted. Det får nesten aldri konsekvenser. Selv når det finnes harde bevis i form av opptak, er det fortsatt mulig å bli valgt som president i verdens mektigste land. Mange ser altså på seksuell trakassering som en ikke-sak.

Kvinner lærer seg å bli tykkhudet – men når vi tenker oss om, på hvilke situasjoner som var ubehagelige er det ikke alltid at de er så lette å forklare for andre. Som at en sjef prøver å kysse deg på et offentlig sted.

Rolness, som ikke var til stede, mener tydeligvis at kategorien for hva som er rimelig flørting er bredere enn det mange andre mener. Seksuell trakassering handler om hvordan mottakeren av den seksuelle oppmerksomheten oppfatter det. Her er roller, blikk og signaler viktige.

Det hadde vært så fint om vi fremover kunne være så snill å ikke misbruke enhver anledning til å komme med hersketeknikker og uthenging av dem som sier i fra.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook