DRAMA: Trond Giske-saken er et politisk drama i flere akter. Foto: LARS EIVIND BONES
DRAMA: Trond Giske-saken er et politisk drama i flere akter. Foto: LARS EIVIND BONESVis mer

Litteraturkommentar

#Metoo som gresk tragedie

Hva Aristoteles kunne sagt om Arbeiderpartiet.

#Metoo-bevegelsen har ført til en rekke mektige menns fall fra maktens tinder. Men kan deres historier kalles tragedier?

I «Poetikken» diskuterer Aristoteles hva som kjennetegner et tragisk drama. Historien skal ha et skjebneomslag der helten faller fra lykke til ulykke. Men like viktig er det at fallet skal føre til en type selvinnsikt. Den tragiske helten skal plutselig se seg selv i et nytt lys og forstå hvem han er blitt.

Sofokles’ «Kong Ødipus» er det beste eksemplet. Når helten innser at han har giftet seg med sin mor og blitt far til sin bror, blinder han seg. Hans rystende skjebne vekker vår «medlidenhet og frykt», hevder Aristoteles.

Siden #metoo-revolusjonen begynte i oktober, har vi kunnet følge historiene om en rekke menn som har fått sparken og mistet sin makt. Med dramaet rundt varslene om Trond Giske har kampen mot seksuell trakassering for alvor nådd Norge. At varslene nå ikke kan ties i hjel, viser at mye har forandret seg.

I 1886 satte Christian Krohg et liknende problem under debatt med romanen «Albertine». Kroghs skildring av en politifullmektig som forfører en sypike og bringer henne ut i prostitusjon, førte til at boka ble forbudt. Den gang var ikke samfunnet villig til å ta problemet inn over seg på samme måte som i dag.

At Giske-saken har tatt form av et politisk drama, er det ingen tvil om. I en analyse av Jean Racines tragedier, hevder kritikeren Roland Barthes at det er personenes ytringer som driver handlingen framover. La oss se på dramaet om Giske i et slikt perspektiv.

Det begynte med at en rekke ledende Ap-kvinner i en artikkel i Aftenposten ville vite hvilke tiltak regjeringen hadde på trappene i kampen mot seksuell trakassering. Likestillingspartiet var på offensiven. Den fortsatte to dager seinere, da Time Magazine kåret kvinnene bak #metoo til årets personer, og Jonas Gahr Støre delte nyheten på Facebook. Få dager seinere sprakk nyheten om at Giske, ifølge varslerne, skal ha trakassert kvinner i partiet.

Som i en tragedie ble offensiven erstattet av krise. Støres håndtering tydet ikke på at han hadde lest nummeret av Time Magazine. Til tross for at kvinnene bak #metoo advarer mot å bagatellisere varsler, unngikk han å bruke betegnelsen «seksuell trakassering». På Dagsrevyen lot han Giske omtale varslene som «belastende oppførsel».

Neste akt består av Giskes og Hadja Tajiks oppdateringer på Facebook. For hver oppdatering ble det tydelig at Giske var i fritt fall. Først med sykemeldingen, så med nyheten om at han midlertidig hadde trukket seg som nestleder. I stedet for å framstå som en helt som tar inn over seg det Aristoteles kaller våre tragiske feil, kom han med anklager mot noen av varslerne. Det svekket hans tillit ytterligere.

I stedet viste Tajik, med sine oppdateringer og ikke minst opplesning av varslene under sentralstyremøtet denne uka, at det er hun og varslerne som er dette dramaets heltinner. Ap-kvinnen Hilde Charlotte Solheim sier det treffende på sin blogg: «Da varslernes egne ord i Giske-saken ble lest høyt av Hadia Tajik i det som i lange perioder har vært Norges viktigste møterom, var det en historisk seier for alle som har opplevd trakassering og overgrep.» Som i de klassiske tragediene er det som til å begynne med var rykter, blitt forvandlet til håndfaste anklager.

Dramaet er ennå ikke over. Men selv om #metoo har ført til et mannefall, er bevegelsen ingen tragedie. Den har derimot tatt form av en revolusjon vi ennå ikke har forstått omfanget av.