«Metroid»-oppfølger skuffer

Har Nintendo og Team Ninja gjort skam på den stolte spillserien?

||| Metroid, Metroid, Metroid.

Dette er i mine øyne en av de aller beste spillseriene som finnes. En serie fylt med utforsking, mysterier, fantastisk kontroll og heseblesende action. Ikke minst en serie med en beinhard kvinnelig hovedrolle i form av dusørjegeren Samus Aran, som ikke tar nei for et svar og som får jobben gjort uansett hva som skjer.

Og så presterer Nintendo og Team Ninja (gjengen bak f.eks. «Ninja Gaiden») å klemme ut dette middelmådige verket her.

Sukk.

Historiemessig fortsetter det der «Super Metroid» slapp, med en grinete Samus som ikke greier å tenke på noe annet enn fortida. Hun er ute og reiser da hun plukker opp et nødsignal fra en absurd svær romstasjon der hun også møter på sin gamle sjef og en håndfull føderasjonssoldater. Utover i spillet oppstår det intriger da en forræder begynner å slå fra seg innad i denne gruppa, men selv med et ganske klisjefylt plott som dette greier ikke spillet å hverken engasjere eller fortelle historien på en glup måte.

Spillet sliter med lange og for det meste ganske uinteressante flashbacks i form av kuttscener. De er veldig pene å se på og ofte actionfylte, men historien er såpass klønete skrevet og generelt lite interessant - disse føles derfor veldig overfladiske og ikke minst overflødige.

Flere ganger satt jeg der og lurte på hva i huleste det var som skjedde på skjermen og hvilken relevans det hadde til spillet, for det er så mye tøv og horribel dialog i spillet at det virker som om det er en 16 år gammel nerd som har lekt seg med vanskelige ord i en fanfic tilfeldigvis satt til «Metroid»-universet.

At Samus også har fått en elendig stemmeskuespiller hjelper ikke på de forfjamsende dårlige setningene hun lirer av seg. Det kan jo kanskje tenkes at det er en elendig oversettelse som ligger til grunn for denne pinselen, selv om jeg tviler.

Sukk.

Men nå har da aldri historien vært hovedelementet i et «Metroid»-spill. Det har kanskje alltid vært følelsen av å være alene på fremmed område, å kunne vandre rundt og utforske omgivelsene samtidig som man føler en progresjon gjennom å få tak i nye våpen og møte fantastiske bosser.

1

Da er det synd at «Metroid Other M» bare dropper alt som gjorde forgjengerne gode. Hvor er den fantastiske følelsen av ensomhet serien en gang hadde? Hvorfor er den stemningsfylte musikken serien er kjent for byttet ut med for det meste bakgrunnslyder? Hvorfor er fiendene så å si kopier av seg selv gjennom hele spillet?

Og hvor i huleste er våpenoppgraderingene?

For det er kanskje det aller dummeste jeg opplevde i spillet. Her går Samus rundt som en levende stridsvogn med samtlige våpen allerede på seg, men har ikke lov til å bruke disse, fordi general Adam, som gjennom mye av spillet sitter og bjeffer ordre fra en kommandosentral, ikke har gitt henne lov enda. Dette selv om hun på ingen måter er underlagt hæren generalen jobber for, noe det også poengteres gjentatte ganger gjennom spillet!

Det er latterlig idiotisk å vandre rundt i en lavaverden (om bord på en romstasjon!?) i lang tid, hvor varmen tar livet av deg og fiendene er veldig sterke, for så å få beskjed om at «oops, kanskje du skal aktivere Varia-drakten» - som tilfeldigvis gir deg varmebeskyttelse og halverer skaden fra fiender.

Hvis hun allerede har denne drakten, hvorfor i helvete bruker hun den ikke hele tiden?! VIL hun dø?!

På samme måte er det plagsomt når Adam plutselig autoriserer et litt bedre våpen. «Åh, du møter bedre fiender? Bruk den litt bedre gønneren, men ikke den beste du har! Den må vi spare til siden selv om du er i livsfare før den tid!»

Det blir som å tørste ihjel i en ørken samtidig som du bærer på tjue flasker rent, friskt kildevann.

Sukk.

Styringen foregår ved at du holder Wii-kontrolleren vannrett, noe som betyr at du beveger deg med styrekorset. I et 3D-spill blir dette interessant, da du helst bør ha total kontroll på hvor du skal hoppe eller løpe, men hvor du da bare får åtte retninger å løpe i og ingen mellomting mellom «stå helt i ro» og «full fart fremover».

Dette, kombinert med at Samus rett og slett løper for fort, gjør at det ofte hender at du faller ned når du prøver å hoppe eller ganske enkelt bommer på ting. Det fungerer som regel greit, men det er liksom noe som mangler, og som hadde vært enkelt fikset ved å la oss bruke nunchuk-spaken.

«Metroid»-oppfølger skuffer

Siktingen blir håndtert automatisk når du holder kontrollen vannrett, og kombinert med den nevnte farten på Samus blir det en upersonlig opplevelse der du raser gjennom de halvkjedelige omgivelsene i turbofart og bare hamrer løs på skyteknappen. Møter du noen litt kraftigere fiender er det bare å hamre løs litt mer eller lade opp til litt kraftigere skudd. Det hele blir veldig klinisk og etterhvert ekstremt repeterende.

Farten du løper gjennom spillet med gjør også at det ikke er mye tid til å utforske på sedvanlig «Metroid»-vis, og Team Ninja har uforståelig nok valgt å la deg se hvor gjemte oppgraderinger (missiler, energitanker) er på kartet.

Styrekorset brukes også til å utføre en dogde-manøver. Bare trykk en vilkårlig retning så kaster du deg helt udødelig vekk fra et innkommende angrep. Dette funker greit når du har bare én fiende å forholde deg til, men du verden så teit det ser ut når du prøver å flykte fra fire-fem projektilskytende fiender. Hver gang du prøver å forandre retning så kaster Samus seg rundt på teatralsk vis.

Apropos unnahopp, er det en mengde regisserte hendelser i spillet der du må reagere lynkjapt og rekke å kaste deg unna fare, ofte helt uanmeldt. Misser du med et brøkdel av et sekund er det game over - noe jeg ikke akkurat synes er feiende flott spilldesign.

Sukk.

Men fra litt vondt til verre: Spillets store gimmick er at du kan skifte mellom en tredjepersons og førstepersons synsvinkel ved at du peker Wii-kontrolleren mot skjermen. Førstnevnte sliter med at kameraet ikke alltid er på nett, mens den andre sliter av at du ikke kan bevege deg, men brukes når du skal avfyre litt tyngre skyts eller sjekke ut omgivelsene.

Dette gjør for eksempel bosskamper, som trenger mer enn bare standardvåpnene, til en slitsom affære når du kjapt må skifte mellom første- og tredjeperson. Et lite feilkast på kontrolleren og du mister fienden av syne, noe som ofte betyr at du blir truffet.

Spesielle ting som dører, sprekker i vegger og brytere kan også skytes med missiler eller lignende i førsteperson, men bare på bestemte plasser. Du kan med andre ord ikke skyte missiler annet enn når du står i ro, og bare på bestemte plasser. Hvilken gluping tenkte ut det, når vi allerede har nær perfekte FPS-kontroller i «Metroid Prime 3»?

Nevnte jeg den forferdelige dialogen som gjør vår tidligere sterke badass-helt Samus Aran til en emosjonell småpike med et farskompleks, som nøler i kritiske øyeblikk og som plutselig går på elendige tirader om ting som nettopp har skjedd? I løpet av spillet måtte jeg ta frem det gode, gamle panneklasket alt for mange ganger over hennes dumme monologer om fortiden, eller et flashback til noe som bokstavelig talt skjedde fem minutter tidligere i spillet.

Nå virker det kanskje som jeg absolutt hater spillet, men det har da sine lyspunkter også. Det er forholdsvis pent å se på, og den gode gamle «Metroid»-følelsen henger igjen enkelte plasser der man faktisk får tid til å utforske. Faktisk koste jeg meg veldig i enkelte sekvenser av spillet, hvor utviklerne lurer spilleren med «riktig» musikk og et kamera som svitsjer til rett over skulderen, men disse er det dessverre langt mellom - pluss at de egentlig ikke byr på noe annet enn en ny kameravinkel der du går fra A til B.

Sluttsekvensen er også ganske godt utført, selv om det er et ork å komme seg dit.

Jeg høres kanskje ut som en bitter «Metroid»-fanboy her nå, og vet du hva? Det er jeg også. Dette er et særdeles middelmådig spill isolert sett, og til et «Metroid»-spill å være er det katastrofalt. Det er langt på vei det verste «Metroid»-spillet og jeg håper inderlig at Team Ninja må holde seg langt unna serien nå. De kan virkelig ikke fortelle en god historie, og kombinasjonen «Ninja Gaiden»-fartsfylt action og «Metroid» fungerer rett og slett ikke. Ikke i det hele tatt.

Nei, gi meg heller «Metroid Prime 4» fra mestrene hos utvikler Retro Studios eller et nytt 2D-spill, dette var fortvilende skuffende saker som belønnes med en sterk toer og en tåre på kinnet.

Sukk.