Mett Clapton

Låtene holder ikke helt - på ordinær Clapton-plate.

CD: Han har vandret til og fra bluesen siden 60-tallet, men har enda flere venner som balladesanger. På plate har han vist stor bredde musikalsk, men det er så som så med originaliteten. Etter en skuffende «Pilgrim» (1998) fulgte den flotte duoplata «Riding With The King» med B.B. King - før forrige plate med originalmateriale, fine «Reptile» (2001). Så fulgte en dobbel liveplate og ikke bare én, men to album med låter av «bluesfar» Robert Johnson (1911- 1938), «Me And Mr. Johnson» og «Sessions For Robert J». Clapton forteller i presseskrivet at «Me And Mr. Johnson» ble til i pausene under innspillingen av «Back Home», og det kan forklare hvorfor heller ikke Johnson-platene er spesielt spennende. Det er en uvanlig privat Clapton vi møter på albumet - og i låta - «Back Home» . Inne i coveret er han avbildet i et stort lekerom med kone og tre små barn. Tittelen forklares med at Clapton er kommet hjem og akter å bli der - til han neste år skal ut på veien igjen og spille ... Men hvorfor må det være så kjedelig og lite engasjerende å komme hjem? Ingen betviler kvaliteten når Clapton gir ut plate, som gitarist og sjelfull sanger er han i en egen klasse. Men når han slår seg til ro, blir resultatet litt for ofte slappe låter og glatt produksjon. Nerven er sjelden der, og det er langt mellom de gode låtene. Nok en gang er det Simon Climie som produserer sammen med Clapton, og dermed blir dette også svært forutsigbart - med hovedvekt på pop og soul og visitter innom taffelblues og sørstatsrock. Climie og Clapton står for fem av låtene i fellesskap. Ingen av disse når opp mot tidligere Clapton-klassikere, men nivået tar seg kraftig opp på albumets tre siste låter. Clapton er også en god tolker av andres låter, og at han nå har spilt inn George Harrisons fine «Love Comes To Everyone» er en hyggelig gest til hans avdøde venn.Eric Clapton er «hjemme», musikalsk og privat, men er bedre som sulten gitarist.