PÅ LITTERÆR REISE:
Kronprinsesse Mette-Marit leser fra «Min kamp» av Karl Ove Knausgård på biblioteket i Snåsa onsdag.
Foto: Erlend Aas / NTB scanpix
PÅ LITTERÆR REISE: Kronprinsesse Mette-Marit leser fra «Min kamp» av Karl Ove Knausgård på biblioteket i Snåsa onsdag. Foto: Erlend Aas / NTB scanpixVis mer

Mette-Marit vil også være bokormenes kronprinsesse

Åpner døra på gløtt til sine indre gemakker.

Meninger

I disse dager er kronprinsesse Mette-Marit vertinne på et eget litteraturtog gjennom Trøndelag og Nordland. Hun vil rett og slett spre sin egen glede og nytte av å lese bøker til kongerikets innbyggere.

Kronprinsessen betrakter seg selv som en «dedikert bokorm». Hun forteller at hun leser og leser, hvor hun enn er, og at hun kan leve seg «så mye inn i en bok at ingen får tak i meg». Akkurat denne muligheten for innlevelse kaller hun «litteraturens gave» og tilføyer: «Gjennom den forstår jeg meg selv og livet mitt bedre.»

Hun kaller bøkene sitt «fristed» og sier at «det å lese, de indre bildene det skaper, de følelsene det framkaller, har gjort meg til et bedre, klokere og mer reflektert menneske».

Dette minner om betraktninger kronprins Haakon gjorde seg om lesning da jeg i sin tid, rett før han fylte 25 år, snakket med ham om lesning i forbindelse med boka «Haakon — et portrett av kronprinsen som en ung mann» (1998). Kronprinsen fortalte at litteraturen hadde formet ham «voldsomt», men også at de hadde gjort «virkeligheten mer komplisert».

Favorittforfatterne så langt var Dostojevskij, Kafka og Bjørneboe. Haakon uttrykte det slik: «Gjennom litteraturen har jeg fått en hel rekke spørsmål og mange problemstillinger å reflektere over, og da er det ikke til å unngå at dilemmaene melder seg. Hva er det som er riktig? Hva er det som er galt? Spørsmålsstillingene blir litt mer kompliserte, men også mer interessante. Hvis du ikke har noen dypere forståelse av tilværelsen, blir det enklere å leve. Kanskje for enkelt.»

Altså, lese for å gjøre livet mer utfordrende. Det er et argument så godt som noe. Mette-Marit nøler ikke med å anbefale sine favorittbøker, noe hun i det siste har gjort i diverse sammenhenger. Bøkene som skal nevnes her, stammer fra et Twitter-intervju med NRK + andre Twitter-meldinger, DNs spalte «På nattbordet» pluss bøker identifisert på et fotografi av kronprinsessens nattbord.

Med dette utvalget åpner hun døra på gløtt til sine indre gemakker, eller skal vi si at hun løfter på en flik av sitt sjeleliv. Si meg hva du leser, så skal jeg si deg hvem du er. Eller blir. Først og fremst blir det da interessant å se på hennes personlige anbefalinger.

Det er vanskelig å finne noe kontroversielle valg. Anne-Cath Vestly, Astrid Lindgren og Roald Dahl (men ikke Thorbjørn Egner). Morsomt er det at hun for ungdom nevner J.D. Salingers «Catcher in the Rye», et sjeldent tilløp til «opprørsk» litteratur eller såkalte kultforfatterskap på hennes lister. Den gamle hippiefavoritten Herman Hesse er tydeligvis også en favoritt, med sine tilløp til mystikk, religiøs søken og evne til å skape mytiske fortellinger.

Påfallende få yngre norske forfattere er å spore, bortsett fra de mer eller mindre selvbiografiske forfatterne Knausgård, Espedal, Wassmo og Trude Lorenzen, pluss oldtimerne Hamsun og Duun. Og Ingvild Rishøy!

Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet preger listene; «kongedikteren» Shakespeare, Kafka, Fitzgerald, Murakami, Siri Hustvedt, Calvino, Torgny Lindgren, nyoppdagede amerikanere som James Salter og Richard Yates og ikke minst Philip Roth. Null krim, ingen tegneserier, det nærmeste hun kommer populærkultur er Mary Shelleys «Frankenstein» og Stevensons «Dr. Jekyll & Mr. Hyde».

Altså en seriøs leser, ingen forkjemper for litteratur som underholdning eller koselig atspredelse. Boklista for litteraturtoget er såpass lang og variert at det er vanskelig å trekke bastante slutninger. Den er dessuten satt sammen av et kollegium i Mette-Marits omgivelser.

De som har flest bøker i togbiblioteket, er Anne Karin Elstad med 15 og Jo Nesbø med 10. Den store overraskelsen for undertegnede er likevel et etterlatt manuskript av jazzmusikeren Chet Baker, «As Though I Had Wings», blant annet om hvordan han fikk slått ut alle tennene sine av noen narkolangere. Den svinger. Men hvordan i huleste er den kommet med her?