Mettet med langsomhet

«Factotum» har mer til felles med «Salmer fra kjøkkenet» enn man skulle tro.

FILM: Bent Hamers nye film, «Factotum», er mer en stemning enn en tradisjonell film. Og som sådan er den gjennomført til minste detalj. Musikken, fargene, bybildene, Matt Dillons dype stemme - alt bidrar til å formidle en rusten poesi som er Charles Bukowski.

Filmen, som åpnet filmfestivalen Kosmorama i Trondheim i går, er nesten blottet for dramaturgi og action.

Det lille som er av framdrift, handler om at Hank Chinaski - Bukowskis alter ego - til slutt får antatt en novelle med den megetsigende tittelen «Min øldrukne sjel er tristere enn alle de døde juletrærne».

Stemmen

Bent Hamer og hans medprodusent og -manusforfatter Jim Stark har bygd filmen over Bukowskis bok «Factotum» og elementer fra hans poesi. «Factotum» var også delvis grunnlaget for Barbet Schroeders «Barfly» fra 1987, der Bukowski selv bidro på manussiden. Likevel oppfatter jeg Bent Hamers versjon som mer autentisk; muligens fordi han aldri lar oss glemme at Bukowski var noe mer enn fyllik og bohem. Han var en stor poet.

Det er ikke spesielt enkelt å formidle poesi på film. Bent Hamer lar Matt Dillons stemme ligge over bildene. I enkelte tilfeller fungerer det flott - som i en scene der Hank sitter i det eneste vinduet høyt oppe på en malingflasset fabrikkvegg og stirrer utover det nitriste nabolaget.

Matt Dillon har en stemme som bærer stemningen rundt den litt langsomme, underfundige og alkoholiserte dikteren. Det blir aldri patetisk eller pinlig når denne malmfulle røsten klemmer i vei om livet og døden og motet til å satse alt uten hensyn til spott og isolasjon. Jeg klarer ikke å se for meg Sean Penn, som visstnok var Hamers førstevalg, i denne rollen.

Mellom Hanks vandring fra slitne barer til de blå US-postkassene der han dumper nye noveller, oppstår et utall av forsøk i det såkalt tradisjonelle arbeidslivet.

Han er like mislykket som isbitkjører, agurknedlegger, sykkelreparatør og statuevasker. Samlivet med Jan (nydelig portrettert av Lili Taylor), som er hans kvinnelige motstykke i fyll og hor, utvikler seg fra en slags resignert varme til gjensidig oppgitthet. Alt rundt ham forfaller: bilene, klokkene, rommene, drinkene.

Flatluskur

Når dette ikke framstår som en sammenhengende sosialpornografisk elendighetsbeskrivelse, skyldes det humoren og lunheten som gjennomsyrer filmen. Slik sett er den mer beslektet med «Salmer fra kjøkkenet» enn språk og miljø skulle tilsi. Noen scener er direkte lattervekkende, som når Hank behandler seg selv for flatlus litt grundigere enn nødvendig.

Filmen lider en smule under mangelen på en historie; den blir en serie episoder fra en tilstand. Men helheten veier opp for det dramatiske lavblusset. John Christian Rosenlunds bilder er mettet med varm og støvete bystemning. Kristin Asbjørnsens musikk er vakker, både i form av sentimentale valsetoner og hese sanger som formidler filmens essens på en prikk: «It\'s just a slow day moving into a slow night ...».