EN SKAM, MEN INGEN OVERRASKELSE: Albanias Elhaida Dani har stemmebådene i fatle og haltet seg til finalen. Fy da. Surt, hjelpeløst og jævlig. Makedonias Daniel Kajmakoski sang også hjerteskjærende surt. I MGP så er det vel ikke talent som nødvendigvis premieres. Foto: NTB / Scanpix
EN SKAM, MEN INGEN OVERRASKELSE: Albanias Elhaida Dani har stemmebådene i fatle og haltet seg til finalen. Fy da. Surt, hjelpeløst og jævlig. Makedonias Daniel Kajmakoski sang også hjerteskjærende surt. I MGP så er det vel ikke talent som nødvendigvis premieres. Foto: NTB / ScanpixVis mer

MGP får innledende «Idol»-runder til å framstå som stor sangkunst

Orker vi 60 nye år?

Var noen i tvil? Estland seiler videre med stø kurs til den europeiske MGP-finalen lørdag.

Og med stø kurs mot undergangen, hvertfall musikalsk. Klarer Europa 60 nye år med dette? Orker vi det?

Det ble ingen nervepirrende sending for oss nordmenn i tirsdagens semifinale. Verken Sverige eller Norge deltok, som skal i ilden i andre semifinale torsdag.

Det hele kan oppsummeres som en i overkant stusselig og kjedelig dobbeltime, bortsett fra et par gode framførelser: den russiske skal vi ikke kimse av - selv om vokalen er en smule anstrengt - og den estiske duoen Elina Born & Stig Rästa er min favoritt.

At vi blir servert låter fra overskuddslagre rundt om i europas avkroker, er vel dette tydelige bevis på. Verst var kanskje Makedonia, ikke låta i seg selv, men den sure og hjelpeløse framføringa. Her kom medfølelsen krypende før skadefryden slo inn med full tyngde.

Marengsmammaen på toppen av bløtkaka, det er Serbia det. Hun må da være søstera, eller i det minste kusina, til Michelin-mannen - og hun kan i det minste synge.

I 60 år har et utvidet Europa forent kulturelle krefter. Anakronismen Melodi Grand Prix ser ut til å leve i beste velgående, til tross for at konkurransen er blitt kuppet av glorete show, elendig og stort sett ikke-relevant musikk - og utilslørt homoestetikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Av alt vi ikke trenger i vår dekadente verden, ligger MGP-sirkuset på topp 10. Showet sett fra sofaen framstår like ekstravagant som Grammy-utdelinger, Oscar-priser og veldedighetsfester i Hollywood. Her er glitter og glamour, men du skal ikke pirke mye for å avsløre løgnen.

Forskjellen er at her er det ikke en eneste kjendis, ikke en eneste artist vi har hørt om - og knapt noe talent. Hvor mange MGP-artister husker vi? Hvor mange etterlater seg spor? Et knippe på fem gjennom 60 år, kanskje.

Hva skal vi si om det finske innslaget, spilt av en gjeng funksjonshemmede punkrockere? Vi skal verne om de som er annerledes, om dem med autisme og downs syndrom.

Men er det riktig å la dem slippe til MGP? Det blir litt kleint, et stykke freak show, litt mer enn vi liker - men vi har jo allerede en hårete og skjeggete dame med, så vi kan vel bare la Europas tv-kanaler bruke lisenspengene på dette. Men gjør det Eurovision Song Contest en tjeneste? Like greit at punkgutta med litt mindre håndbagasje ikke gikk videre til finalen.

Skal vi la oss forarge, forlyste eller forlede? I år, som i fjor, som året før der igjen: ja takk, et stykke kake til - neste år. Og om 60 år er jeg matjord og slipper å høre og ta stilling. Ingen edel tanke med henblikk på mine etterkommere, men det får så være.