Foto: Håkon Bjørndalen
Foto: Håkon BjørndalenVis mer

Mhoo har alt som skal til

Send dem på leirskole til Gillian Welch jo før jo heller.

|||KONSERT: Vi kan gå rett på sak: hva med at et plateselskap bare signerer disse fire Tønsberg-kidsa og sender dem på leirskole til Gillian Welch og Dave Rawlings og kommer hjem igjen med tusenårets beste norske rootsdebut?

Hva om vi bare sier at det ville være direkte ufint å forvente at 17-18-åringer skal framstå med en slik sceneautoritet, en slik instrumental og vokal selvsikkerhet.

Hva om vi bare sier at Mhoo ville vært i sin fulle rett til å bukke under for det forventningspresset som har bygget seg opp i forkant av Bylarm. Det skulle de til og med fått påtaleunnlatelse for — deres talent, deres potensial og deres lekne latino/country/folk-hybrid ville glødet gjennom nervene uansett.

Maksimal uttelling At det helt motsatte skjer, at de kommer på scenen og kliner til med en konsert så skrapefri at du skal være rimelig grinete og pedantisk for å finne noe vesentlig å trekke for, er direkte overrumplende.

Jo da, de kan nok skrive enda mer skarpskårne og poengterte låter, men slik de framsto på Bylarm i kveld fikk de maksimalt ut av sitt lille repertoar.

Det låter som mye rart:

Latinodraget i sangene kommer blåsende som en tumbleweed i en Calexico-støvsky.

De både ser og høres i blant ut som et Somebody?s Darling for emokids.

Og når de hulker fram sine såreste toner, er Vestfold et flatt fylke i ved foten av Appalachene og Mhoo et old-timey folkband - det de spiller har lite med bluegrass å gjøre, og ergo gjør det en lettvint sammenlikning med Dixie Chicks ganske irrelevant.

Uferdig og urørtDen litt småkeitete «Ungdommens kulturmønstring»-aktige sjarrmen de viser innimellom låtene er i grunnen slikt det er litt for lite av på et Bylarm preget av rutinerte, eksportklare artister i mellomsjiktet.

Det er like avvæpnende som de effektive kazoo-partiene de slenger inn i låtene sine, og minner oss bare på hvor uferdige og urørte de tross alt er.

Som sagt — de tre jentene og deres ståbasskompis bør i grunnen bare finne seg et selskap å signere med som er villig til å endre på minst mulig, og i stedet sende dem til foredling hos ypperlige fagfolk i utlandet.

Mhoo kan formes i de fleste retninger, og de vil trenge noen som kan forvalte talentet og som forstår hvor de kommer fra rent musikalsk - og ikke minst hvordan de bør ledes videre på denne veien.