Michael Brecker

Balladespill med høy intensitet tross lav flamme.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Når Michael Brecker, en av de mest kraftsprutende og teknisk fullkomne tenorsaksofonistene i faget, satser på et rent balladealbum, er det grunn til å spisse ører. Når han dertil samler stjernelaget fra Pat Methenys 1980-klassiker «80/81» - Metheny, gitar; Charlie Haden, bass; Jack DeJohnette, trommer - og supplerer med pianist Herbie Hancock pluss gjestevokalist James Taylor (to spor), stiger forventningene ytterligere, og langt på vei innfris de.

Overflatisk pålyttet fortoner plata seg som vakker, velspilt og farlig motstandsløs. Først ved dyplytting trer mesterskapet fram, i form av et samspill rikt på sofistikerte detaljer i harmonikk, fraseringer, behersket instrumentalvirtuositet og «interplay». Alene det å følge DeJohnette og Hadens ferd gjennom musikken er et lite eventyr av følsomt, perfekt timet musiseringskunst, og Brecker, Hancock og Methenys turnering av melodi og harmonisering gir også en usedvanlig givende lytteopplevelse.

Breckers balladetone er rett nok mindre overveldende enn den kruttfylte uptempo-tonen hans, og viseikonet James Taylor er bedre i sin egen «Don't Let Me Be Lonely Tonight» enn i jazzstandarden «The Nearness Of You», der foredraget hans kommer noe til kort. Dette er imidlertid små innvendinger mot en utgivelse der de lysende øyeblikkene er i klart flertall og longørene få.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer