Michael Madsen

Sterk gjendiktning av en poet i de beste tradisjoner.

BOK: I godt og vel 15 år har skuespilleren og poeten Michael Madsen skrevet poesi med samme smuldrende tilstedeværelse som han tilførte John Dahls fabelaktige neonoir-film «Kill Me Again». Mannen avfødte øyeblikkelig nysgjerrighet hos meg.

Noen år seinere, etter å ha tilranet seg filmer som «Thelma & Louise» og «Reservoir Dogs» ble hans to første diktsamlinger «Beer, Blood & Ashes» og «Eat the Worm» samlet i ett bind og utgitt med tittelen «Burning in Paradise». Den er nå gjendiktet til norsk av Anne B. Ragde og Todias Gjerdrum.

Enten eller

Så da boka kom ut på det lille forlaget Incommmunicado Press, som for øvrig også ga ut låtskriveren Dave Alvins fine tekster, bestilte jeg sporenstreks et eksemplar og har ikke sett meg tilbake siden. Michael Madsen dikt er nok av den type poesi man enten faller for – direkte, hardt & evig som jeg gjorde, eller som man avskyr med samme type dog omvendte instinkt.

Dette er dikt med aner både i beatpoesiens febrile OG-OG-GO som i Charles Bukowski mer avmålte observasjoner av egne omgivelser. Madsen sender på en direkte og upretensiøs frekvens. For å gå corny så det holder for tydelighetens skyld: Madsens poesi rører meg og skaper samme uforfalskede glede som

ethvert gjensyn med en favorittwestern som f.eks. «Ride the High Country», «Winchester 73» eller «Shane» alltid gjør – eller som ukas Bill&Ben-bok gjorde i baksetet på fatterns bil på vei mot søndagens skitur på fjellet for over 30 år siden.

En rå nerve

Madsens gaver som poet er mange. Han besitter en rå nerve, våkne sanser og evner å skrive med empati så vel som humor og ironi. Madsen dikt er ofte filmatiske i kvalitet, men han skriver også fram diktenes iboende soundtrack, meldinger med aner i moderne amerikansk poesi- dikt som ville følt seg hjemme i selskap med moderne urpoeter som A.D Winans, S.A. Griffin og Dan Fantes hånd.

Indre utvikling

En hardkokt T.S. Eliot (jepp, etter min mening er han noir-fenomenets far) møter Sam Peckinpah i et felles øde land mens Brando spiller bongotrommer og Kerouac nynner. Sånn, akkurat sånn høres Madsens dikt ut. Diktene befinner seg i spennet mellom poesien og sjølbiografien, dikt som tyder på at Madsen anser det skapende som direkte forbundet med ens egen indre utvikling, de agerer sjelens gradestokk og spesielt når forfatteren føler seg strandet eller fanget i bleike eller uventede situasjoner oppstår morsomme dikt

Da jeg kom hjem hang

kjolen hennes ute på

verandaen og blåste

i alle retninger:

Jeg hengte opp hamstrene

så de kunne få lufte seg litt

de også

Madsen er absolutt best når han skriver om det til det ytre udramatiske og nære, familien og bikkja bare for å ta to eksempler.

Bikkja mi får meg til å føle meg som en viking av og til ... 

Bikkjer har vibber, vettu,

og Blue har det i bøtter og spann ... 

Han er svært,

en ensom gammel sjel,

svart og stolt.

Han beiner av gårde mot stranda

mens jeg skrev dette,

i hælene på en eller annen mørk, usynlig

demon fra helvete.

Det aller fineste diktet i boka handler om bestefaren Lance og konsekvensen av å være sprekkeferdig av nysgjerrighet. Et dikt sier mer om innsikt, pedagogisk metode og tilgivelse enn alle verdens kyniske selvhjelpssjarlataner. Diktet er for langt til å gjengi her, men det er verdt prisen på boka alene.

En ensom hund

Hvis du er blakk får du heller rive det ut av boka i en kjip bokhandel. Hva du enn gjør; sørg for å få lest det.

Men dikt om børst og berter derimot kan man lese bedre hos andre poeter, f.eks. John Berryman eller Philip Larkin.

Wallace Stevens sa at de store poetene hjelper også med å leve våre liv. Det gjør gudhjelpe meg de ikke fult så store også.

Og på en måte – og kanskje uten å vite det – skriver Madsen i forlengelsen av modernismearven fra Walt &Emily, poesien har for lengst annektert alle ismer, all teknikk og kunstnerlig metode er absorbert – alt er i alt uten at bevegelsene egentlig har vært så store fra begynnelsen fram til i dag.

Så når Madsen skriver om bikkja Blue, «en ensom gammel sjel» hilser hans dikt på bluesklassikeren «Old Dog Blue», kjent som «Old Blue» fra John og Alan Lomax’ samling «Folk Song USA», men også på Emily Dickinsons dikt om den ensomme hunden.

Flott gjendiktning

Oversetterparet Gjerdum & Ragde har gjort en formidabel jobb, de treffer tonen så det synger blått, orda sitter som en Bowie-kniv i en trelegg, ja et par ganger tror jeg til og med de overgår originalen. Kudos opp og kudos i mente. Men en norsk tittel hadde gjort seg.

Så, for å runde av: Om Walt Whitmans poesi var trepinnene som tente bålet, er Madsens dikt en blankslitt Zippo-lighter å speile seg i. Michael Madsens fint observerte og lakonisk formidlete dikt bærer i seg samme blå grunntone som Robert Mitchum når han synger calypso.

I disse usikre økonomiske tider kan du trygt låne hjerte og øre til Michael Madsen – jeg garanterer deg om ikke tifold tilbake så i hvert fall en solid avkastning på investeringen.