Michael Stipe senker skuldrene

R.E.M. i tilbakelent og rocka modus på plate nummer 15.

GAMLE I FAGET: R.E.M. har holdt det gående i snart 30 år. Plate nummer femten søker tilbake mot utgangspunktet. Foto: Warner.
GAMLE I FAGET: R.E.M. har holdt det gående i snart 30 år. Plate nummer femten søker tilbake mot utgangspunktet. Foto: Warner.Vis mer

ALBUM: Michael Stipe har styrt R.E.M.-skuta gjennom snart 30 år som indieambassadører, stadionhelter og kryptiske samfunnsrefsere. I utgangspunktet et minefelt hva artistisk integritet og kommersiell farbar vei angår. Og R.E.M. har vel tråkket på noen kinaputter opp gjennom tiden, særlig det synthbelagte 2000-tallet, men holder seg fremdeles flytende.

Etter noen elektroniske avstikkere, var det mange som friskmeldte Stipe, Mills og Buck etter den harmdirrende valgkampplaten «Accelerate» fra 2008.
Tilbak til utgangspunktet Enkelte bruker alderdommen til å formane og bli sære, men i dette tilfellet kan det virke som om Stipe & co er en tanke lei av å vifte med pekefingeren. 

Med hjelp fra - om enn av mindre viktig grad - Peaches, Eddie Vedder og Pattie Smith har «Collapse Into Now» blitt et gjennomgående tilbakelent og vitalt album hvor grunnstammen følger oppskriften fra velmaktsdagene med gitaren i sentrum og energinivået høyt hevet. Samtidig som det er rom for å trekke pusten i mer lyriske øyeblikk som «Oh My Heart».
Ungdommelig entusiasme «Discoverer» setter agenden som i stor grad følges opp platen gjennom. Det er snakk om store rufsete akkorder, tempomettet komp og bredt anlagte refreng som strekker hals mot himmelen. Kanskje ikke med de samme forlangende hjerneklisterkvalitetene som bandets største sanger, men likevel proppet med nok nerve til å si fra.

«Collapse Into Now» kunne vært tjent med et par færre ballader midtveis, men «All the Best» og «Alligator Aviator Autopilot Antimatter» besitter nok ungdommelig entusiasme til å holde R.E.M. gående i noen gode år til.

Michael Stipe senker skuldrene