Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Michaels fjerde rom

Med sin roman «Kejserens atlas» har danske IB MICHAEL skapt begeistring og harme. Han har fått årets beste kritikker,og er blitt slaktet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KØBENHAVN (Dagbladet): Det kan være et tegn på at han har lyktes med det storstilte prosjektet.

Når Ib Michael utgir en roman, går det ikke upåaktet hen i det litterære Danmark. De fleste kritikerne hyller det michaelske romanunivers, men et par kjente anmeldere er så irriterte at en stakkar på den andre sida av Skagerrak lurer på om det er romanen eller forfatteren som vekker anstøt? «Kejserens atlas» er like kontroversiell i sin form og stil som den i sitt språk er en umiskjennelig Ib Michael-roman. Ingen andre forfattere i Norden skriver sånn.

- Det overrasker meg ikke at boka provoserer, for romanen er jo skrevet i vidt forskjellige sjangrer. Den kan ikke leses i et spor, etter en oppskrift. Romanen står stille om vi ikke forsøker med nye grep, og det er nok en fare for at vi i mye av litteraturen har lukket oss inne i et særlig romanrom, sier Michael.

- Hvordan kan det rommet åpnes?

- Når vi snakker om avantgarde, tenker vi gjerne på hundre år gamle teksteksperimenter. Jeg tror imidlertid ikke vi kan skape så mye nytt den veien. For meg blir det riktigere å sette ideer i omløp og forsøke å skape en komplementær roman. På den måten lar det seg gjøre å skrive en roman som er hundre prosent eksperimentell og hundre prosent tradisjonell. I «Kejserens atlas» er det tre romaner, tre fortellinger eller tre rom som settes i kretsløp og ut av disse skapes det et fjerde rom. Det dannes av ulike sjangrer som ikke er skrevet sammen før.

- Så dine kritikere har ikke fornemmet dette fjerde rommet?

- Det skal jeg ikke si noe om, men det står og faller på om jeg klarer å visualisere dette spesielle romanrommet og kan få andre til å oppleve det. Dersom jeg lykkes i det, er det underordnet hvordan jeg gjør det.

Demoniske mønstre

«Se for deg en kvinnelig samurai i en hemmelig japansk hage under Shogun-regimet,» skrev en positivt innstilt anmelder og fortsatte: «Hun sender en pil fra sin bue og den borer seg gjennom strupen på dén hun vil ramme, men det samme missil lander også flere ganger noen århundrer seinere, først som en romferges nødlanding på Påskeøya og deretter som prosjektilet fra en BZ'ers armbrøst, pilen borer seg gjennom halsen på sitt offer på en takterrasse i Nansensgade i det indre København. Er det noen annen nålevende dansk forfatter enn Ib Michael som kan utføre dette fortellertekniske stunt - og slippe godt fra det?» spør anmelderen.

Neppe.

Romanen utspilles altså i tre plan som nærmest dreier seg omkring hverandre. Det er 0, Zone 1 og Zone 2. På 0-planet får vi en japansk krønike om en shogun og hans tvillingbror, som ingen vet om og som lever skjult og bortgjemt i en hemmelig hage, beskyttet av en kvinnelig samurai. Denne japanske legenden fortelles av en gammel dansk kvinne, Gunvor, som er mor til tvillingene Toke og Kim, som er gift med Nina.

I Zone 2 skildres et trekantdrama mellom tvillingbrødrene og Nina. Det skjer i ei nær framtid. Litt lenger fram i tid, etter dramaets katastrofe, utspilles Zone 1 der Toke har bestilt et leiemord på seg selv, og der han reiser jorda rundt med leiemorderen i hælene. 0-planet er legenden, historien, der mønsteret legges, mens vi i Zone 1 og Zone 2 får gjentakelsene i ulike variasjoner - i forskjellig stil og form. Det handler om hvordan mennesket lager katastrofer i krig som i kjærlighet. Om og om igjen, som bundet til demoniske strukturer. Spørsmålet er om mønsteret kan brytes - om vi er i stand til å skape noe nytt?

Inn i framtida

- Det er for å nærme meg det spørsmålet at jeg har framskutt nåtida. Og jeg antyder et svar, eller en mulighet, når jeg innledningsvis bruker den berømte forfatteren Italo Calvinos ord som et slags motto for romanen, nemlig at keiserens atlas har en egenskap som viser formen på byer som ennå ikke har form eller navn. Slik er romanen også. Den viser formen på ei tid som er i ferd med å bli til, men det er avgjørende viktig å se at det er et atlas over en mulig framtid og dermed med en mulighet til å kunne endre utviklingens gang.

- Med andre ord: I det usynlige fjerde rom som skapes av de tre fortellingene, får vi et blikk inn i framtida, et blikk som kan føre til at vi endrer det skjebnetunge kretsløpet?

- Ja, det handler på et vis om å se og erkjenne ut over nåtida. Vi lever jo knapt i ei nåtid. Det er ikke sant at mennesket lever i én virkelighet, som består av ei oversiktlig nåtid, tvert imot, nåtida er ikke til å få tak på, den er forbi straks vi tenker på den. Samtidsromanen er fortid før den er skrevet ferdig. I det store og hele består livet av vår fortid og av noe vi snart skal foreta oss. I tillegg rommer livet det mennesket har gjort før vi ble født. Slik fødes vi inn i mønstre, og etablerer selv våre mønstre. I romanen er det nettopp disse mønstrene som skaper fortellingene. Ved å skildre ei nær framtid får vi lettere øye for muligheten til å bryte disse mønstrene som vi bærer med oss. Håpet ligger der, i vår evne til å endre på klodens gang, sier Michael.

Sirkusforestilling

Med et lite tankesprang til 11. september mener han at det bare er brudd med våre tilvante reaksjonsmønstre som kan skape en bedre verden. Problemet er at vi ikke ser hvor fundamentalistisk vår egen kultur er. Det er mange forskjellige hager og verdigrunnlag som gir kilde til liv. Det gjelder å få øynene opp for det.

I legenden viser atlaset vei til den hemmelige hagen, som visner idet shogunen lar seg styre av frykten. Her gjenkjennes mønstrene både i romanens framtid og i vår virkelighet. Når frykten får styre, bekreftes mønstrene.

Ib Michael mener at romaner som skaper usynlige rom, er som hemmelige hager. De kan bare åpnes for dem som vil inn i hagen, og de kan bare oppleves av dem som er til stede. «Kejserens atlas» kan vise vei til en slik hemmelig hage, men den som er opphengt i sjangrer og i den rettlinjede romanen, bør kanskje styre utenom. Selv sier Ib Michael at han inviterer til en sirkusforestilling med mange forskjellige numre. Hvis noen ikke vil være med på det... ja, så dem om det. Han forandrer ikke på akrobatnumrene av den grunn.

Sånn sett likner Ib Michael til fulle på seg selv.

Hele Norges coronakart