Michelets andre sjøroman bør bli like populær som den første

Men truer med å sprenge grensene for mengden fakta i en roman.

OPPFØLGER: Jon Michelets andre sjøroman bør bli en like stor suksess som sin forgjenger, mener anmelderen.

Foto: Kristin Svorte/Dagbladet
OPPFØLGER: Jon Michelets andre sjøroman bør bli en like stor suksess som sin forgjenger, mener anmelderen. Foto: Kristin Svorte/DagbladetVis mer

ANMELDELSE: Den solgte mer enn «Fifty Shades», Jon Michelets krigsseilerroman «Skogsmatrosen» som kom i fjor. Jeg vil tro det samme kan skje med oppfølgeren «Skytteren».

Tross romantekniske svakheter, er dette en bok med stemning, spenning og driv.   

Oktober 1940: Lettmatros Halvor Skramstad fra Rena har havnet på Island etter at linjeskipet Tomar ble torpedert i forrige roman. Nå mønstrer han på Iberia, et av verdens største tankskip. Det kan frakte 156 000 tonn olje eller bensin, som er essensielt for de alliertes bombefly og derfor et svært ettertraktet bytte for de tyske ubåtene, Luftwaffes treffsikre skyttere og de fryktinngydende slagskipene. Iberia skal møte dem alle på sine farlige Atlanterhavstokt.

Freudiansk kokk
Liksom i «Skogsmatrosen» er også denne romanen så full av fakta og idéstoff at den hele tiden truer med å sprenge grensene for hva du kan få inn i en roman. Bare besetningen dekker hele spektret av typer, ideer og klasser. Blant annet en freudiansk kokk, en tyskfødt jøde og en hvit og en rød finne som hater hverandre. Og selvsagt helten selv da, hvis far er kommunist og mor kveker. En sjøens helt som Halvor kalles i verket.

Michelets andre sjøroman bør bli like populær som den første

Mindre heltemodig blir han ikke i denne boka, da elgjegeren får dreisen på skipets mitraljøse.  

Michelet har klart å få med en imponerende mengde fakta i denne tang- og oljeduftende sjøromanen; skipstyper og skipskatastrofer, våpen og slag, klassekamp og fagforeningsproblematikk. Her dukker også utenriksminister Trygve Lie og Leo Trotskij opp, i en blanding av fakta og fiksjon som fungerer, ikke minst på grunn av Michelets grundige redegjørelse for hva som er hva i etterordet.   

Vel jovialt
At Michelets hjerte banker for de hardt arbeidende sjøfolka, er for så vidt greit. Men mannskapet blir vel jovialt, og i passasjer kan stemningen nesten blir litt Stompa-aktig med de mange dialektene Michelet ynder å gjengi. At småpraten mellom dem i stor grad domineres av alvorsprat om klassekamp og Freud og Gud og Brecht er vel heller ikke overveiende sannsynlig.

Nå skulle en tro denne overveldende mengden stoff ville gjort boka uvanlig lite smidig og altfor faktatung. Men - og her kan jeg bare snakke for meg selv som leser — Michelet har fått til et underliggende driv og en stilistisk letthet som gjør at sidene nærmest blar seg selv. Både fordi han er en god spenningssnekker, men også fordi han har evnen til å gjøre fakta levende.

Romantikk har han også fått med, gjennom Halvors store kjærlighet, Liverpooljenta Muriel. Og i denne boka holder Halvor (og Michelet) seg langt unna horehus. Muriel er dydig katolikk.