Middagsklubben

Velkomponert krim om korrumpert landsbyfiff.

BOK: Hun er i hvert fall ingen heimstadidylliker, nederlandske Saskia Noort. I krimsuksessen «Middagsklubben» møter vi designeren Karen som, sammen med mann og barn, flytter fra Amsterdam til en liten landsby for å bo «sunt». Etter noen års ensomhet skaffer hun seg noen venninner, og de drikkeglade konene starter en middagsklubb. Alt går vel for småbyfiffen. Ektemennenes business blomstrer takket være den styrtrike og sexy investoren Simon. Inntil et av parenes hus står i flammer en natt. Den psykisk ustabile mannen i huset dør, kone og barn viser seg å være neddopet av sovepiller.

Tåler det meste

Noort blir sammenliknet blant annet med Minette Walters og vår egen Karin Fossum. Og den er stramt komponert, denne krimmen som avdekker alt smuss som ligger under alminnelige folks moderne hverdag: Et liksom-uskyldig miljø der drivkraften enten er halvskitne penger eller utenomekteskapelig seksuelt begjær. Livet til provinsfiffen framstilles som et helvete for feminister, der de hjemmeværende konene tåler det meste bare de får shoppe, spille tennis og drikke chablis. Mens mennene ser gjennom kompisenes pengesnusk bare det betyr eget utbytte.

Knapt språk

Boka er fortalt i jeg-form av Karen, som ikke er riktig så gjennomkorrupt som de andre. En fortelling bygd opp rundt stramme dialoger i et lite utpenslet knapt språk. Spenningen forsterkes av at «alminneligheten» langsomt avtar, og sammen med Karen stoler vi mindre og mindre på de involverte. Personlig synes jeg nok selve oppklaringen er et aldri så lite antiklimaks (slik det ofte er i godt oppbygd krim, som liksom alltid lover litt mer enn den klarer å holde). Vi forstår for tidlig hvordan det hele henger sammen, boka fader ut i en avslutning som blir litt for lite spenstig. Moralen? Hold deg i storbyen.