Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Middelalder og vitenskap

BJØRN VASSNES hevder i sin artikkel i Dagbladet fra 1. februar naturvitenskapenes fortreffelighet overfor middelalderens religiøse presteskap: «Vitenskapelig kunnskap blir ikke anerkjent før den er etterprøvd, og alle mulige feilkilder er utforsket. Mens det religiøse presteskapets makt er fundert på det motsatte: at «sannheter» ikke kan etterprøves». Så vidt jeg kan se, inneholder denne påstanden en logisk brist. Den synes også å stå i et noe merkelig forhold til andre påstander i Vassnes\' artikkel. Først logikken: når det blir hevdet at presteskapet i middelalderen var hevet over enhver kritikk, er det selvsagt feil: den teologiske debatten gikk til tider høyt, for eksempel i spørsmålet om man ble frelst gjennom viljens frihet eller gjennom guddommelig intervensjon. Så var det da kanskje ikke det Vassnes mente, men snarere dette: vanlige borgere var ikke berettiget til å stille spørsmål ved kirkens dogmer. I verste fall kom inkvisisjonen på besøk dagen etter.

SLIK ER DET heldigvis ikke i dagens opplyste samfunn. Nå får folk som Thorvald Sirnes og Ulrich Beck gå fritt omkring, og det til og med på noen av våre høyeste læresteder. Men nok om det, her er poenget: også i Vassnes\' versjon av kunnskapskritikk er det en bestemt gruppe som har førsteretten: (det naturvitenskapelige) forskningsfellesskapet. Jeg kan ikke annet enn å tenke at Vassnes setter nettopp dette fellesskapet på en pidestall. Han hevder nemlig at her er det ikke rom for feil, ettersom forskernes «personlige meninger blir silt bort gjennom den kollektive vitenskapelige prosessen». Ja, dersom det skulle forholde seg slik var det vel bare for oss andre å klappe igjen da, og stole på at «forskerfellesskapet» gjør jobben. Med andre ord: stol på vitenskapen, den har alltid rett. Fortsatt i tvil? Bare husk på at «alle mulige feilkilder er utforsket»!

Elementær vitenskapelig metode tilsier at sist siterte påstand ville være falsifisert, dersom det bare lot seg påvise ett eneste tilfelle av feil i vitenskapshistorien. Slike feil finnes det som kjent nok av. Ekstra ille er det når disse går ut over uskyldige personer, enten fordi de tilfeldigvis var i nærheten da det smalt, eller fordi de med vitende og vilje valgte å stole på vitenskapen. Som for eksempel under Thalidomidskandalen, eller da enkelte valgte å nyte sin hamburger under full vitenskapelig forvisning om at kugalskap ikke kunne spres fra dyr til mennesker. Her synes det som om Vassnes er med et stykke på vei: han innrømmer nemlig at «vitenskapen [produserer] nye risikoer - atomvåpen er kanskje det beste eksemplet». Men i det tilfellet hadde vitenskapen likevel sitt på det rene: i det tilfellet viste det seg at det faktisk var de «blinde» forskerne selv som mante til forsiktighet. Mens politikerne bestemte at bombene skulle brukes, og det religiøse presteskapet velsignet bombene.

DET MODERNE samfunnet er gjennomsyret av vitenskap, og det både på godt og vondt. Men det blir påfallende likt den middelalderske situasjonen Vassnes selv beskriver, dersom vi godtar forholdet mellom samfunn, vitenskap og teknologi som et enveis-forhold, med «forskerfellesskapet» som eneste premissleverandør for rasjonalitet, velstand og vekst. Det er en prinsipiell forskjell mellom et laboratorium og et samfunn. Det er et forhold som ofte underkommuniseres, ikke minst ut fra behovet for å selge det egne vitenskapelige prosjektet. Interessant vitenskapsjournalistikk ville være den som tok for seg og problematiserte vitenskapens forhold til dens omgivelser, som faktisk utgjør vitenskapenes viktigste forutsetninger. Slik journalistikk finnes det for lite av i Norge i dag