Filmanmeldelse: «The Last Duel»

Middelalderduell med kvinneliv som innsats

Ridley Scotts nyeste epos vil mye, men gjør det vanskelig for seg selv.

Den egentlige hovedpersonen: Det er først da Marguerite (Jodie Comer) får fortelle sin versjon av hendelsene som ledet opp til Frankrikes siste duell at «The Last Duel» virkelig kommer til sin rett. Video: Norske Filmdistributører Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Gladiator»-regissør Ridley Scott er blitt 83 år gammel, men har ingen ambisjoner om å hvile på sine filmkeiser-laurbær av den grunn. Han fortsetter å pløye ny mark, og holder seg bemerkelsesverdig i tiden tematisk, langt mer enn mange av sine yngre kolleger.

Årets historiske epos, «The Last Duel» (må ikke forveksles med Scotts debutfilm fra 1977, «The Duellists»), tar for seg den sanne historien om den siste lovlige duellen i Frankrike, som gikk av stabelen i 1386. Duellen sto mellom to tidligere frender og våpenbrødre, ridderen Jean de Carrouges (Matt Damon) og adelsmannen Jaques Le Gris (Adam Driver).

«The Last Duel«

Historisk drama

Regi: Ridley Scott
Skuespillere: Jodie Comer, Matt Damon, Adam Driver, Ben Affleck, m.fl.
Premieredato: 15. oktober
Aldersgrense: 15 år

«Mindreverdighetskompleksene til Damon er formelig til å ta og føle på i møtet med høyreiste, selvsikre og verdensvante Jaques Le Gris i Adam Drivers karismatiske skikkelse.»
Se alle anmeldelser

Duellens bakteppe var at de Carrouges kone, Marguerite (Jodie Comer, fra «Killing Eve»), anklaget Le Gris for å ha voldtatt henne. Le Gris hevdet det var frivillig, og etter fåfengte runder i rettssystemet der den bedre likte Le Gris ble favorisert av de høye herrer, så de Carrouges ingen annen mulighet enn å overlate skyldspørsmålet til Gud.

Herrens rettvise hånd ville naturligvis sørge for at den som hadde sannheten på sin side ville vinne duellen.

Oppstykket

Man skulle kanskje tro at alt ligger til rette for en testosteronfylt sportsfilm fra middelalderen – «Rocky» med lanser og rustninger – og rent filmatisk er alle Scotts kjennetegn på plass. Storslagne bilder, blodige slag i virvlende snø, overtydelige metaforer og så videre. Men han og manusforfatterne har andre ambisjoner, både tematisk og formmessig.

De ender også med å gjøre det ganske vanskelig for seg selv.

Etter en kort prolog som lar duellens utfall henge på en saftig cliffhanger, hopper filmen mange år bakover i tid og tar oss gjennom hendelsene som ledet opp til duellen fra tre forskjellige synsvinkler. Første får vi «Sannheten ifølge Jean de Carrouges», som tekstplakaten forteller oss.

Deretter Le Gris’ versjon, og til slutt, i filmens siste del, Marguerites.

Formålet med denne formmessige tredelingen er ikke så mye å nyansere eller så tvil om de faktiske forhold, som å vise hvordan tre veldig ulike verdensbilder fargelegger samme hendelser ulikt.

Grepet er ganske vellykket, særlig i filmens siste akt, men spesielt første del, der Damon spiller hovedrollen, lider av å være oppstykket i løsrevne sekvenser som mer fungerer som oppspill til de seinere partiene enn som godt drama i seg selv.

Mindreverdighetskompleks

Ved første øyekast kan det også virke forstyrrende at så kjente, erkeamerikanske fjes som Matt Damon og Ben Affleck – som med blond lugg og bukkeskjegg spiller den fantastisk ufyselige lensherren Grev Pierre – skal passere som troverdige, franske adelsmenn (de gjør ikke særlig forsøk på å skjule sin amerikanske aksent heller, uten at en fransk middelalderaksent hadde vært bedre, altså).

Castingen gir kanskje mer mening, i hvert fall rent pragmatisk, når man vet at Damon og Affleck står oppført som produsenter og har skrevet manus sammen med Nicole Holofcener.

Ikke for det, Damon er som vanlig dyktig, og alltid på sitt mest interessante når han spiller usympatiske roller.

Her har han mer enn nok å tygge i, som den smålige, bitre og evig forbigåtte streberen med saftig rånehockeysveis og Børre Knudsen-skjegg. Mindreverdighetskompleksene er formelig til å ta og føle på i møtet med høyreiste, selvsikre og verdensvante Jaques Le Gris i Drivers karismatiske skikkelse.

Forkvaklet

Handlingen kommer ikke virkelig i gang før vi får Le Gris’ versjon av hendelsene. Den spiller iblant et farlig spill med forventningen vår om at dette skal utvikle seg til å bli et lidenskapelig kjærlighetsdrama, og det er først da Marguerite kommer til orde, at den virkelig viser kortene sine og den langdryge oppbygningen kommer til sin rett.

Marguerite, en ikke så altfor kompleks rolle likevel glimrende levendegjort av Comer, viser seg å være historiens virkelige hovedperson, redusert til en brikke i mannfolkets inngrodde, systemiske og forkvaklede formeninger om eiendom, ære, kjærlighet og ridderlighet.

Fortellingen har implikasjoner direkte inn i vår tid, og selv om den er overtydelig, er den ikke mindre virkningsfull – både tematisk og dramatisk. Når ringen omsider er sluttet og vi vender tilbake til duellen, har fallhøyden plutselig økt eksponentielt, og blodbadet er umulig å ta øynene vekk fra.

Det er langt mer enn riddernes ære som står på spill, og på vei ut av kinosalen er det vanskelig å legge fra seg vissheten om at minst like absurde og grufulle dueller fortsatt utkjempes i dag, og at kvinners selvråderett og skjebne altfor ofte legges i hendene på eiesyke og retthaverske menn, absurde rettsprosesser, gud, eller i det hele tatt alle andre enn dem selv.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer